Perioden 1979 – 2002 var en sammenhengende kunstnerisk opptur for landets fremste orkester. Oslo Filharmoniske Orkester og Mariss Jansons gjorde syvmilssteg med målrettet arbeid innenfor den sentrale orkesterlitteraturen i denne perioden. Og i sesongåpningen 24. august 2001 stod igjen en av de virkelig store symfoniene på programmet: Mahler 3. Med Randi Stene og Sølvguttene på plass ble dette en virkelig stor aften – nå tilgjengelig på CD i forbindelse med Oslo-filharmoniens 100-års jubileum.
Møtet mellom målrettet besluttsomhet og trofasthet – Mariss og Oslo-filharmonien
På terskelen av sin karriere som internasjonal dirigent midt på 1970-tallet fant Jansons et orkester som hadde et stort potensiale i Oslo, et orkester som var villig til å legge inn tiden og arbeidet som trengtes for å realisere sine visjoner. Orkesteret på sin side fant en kommende stjerne med et ønske om å bygge orkesteret opp, slik at de sammen kunne hevde seg blant Europas fremste orkestre. Utviklingen Oslo Filharmoniske Orkester og Mariss Jansons sammen hadde i årene med Jansons som sjefsdirigent hentes gjerne frem som kroneksempelet på hva et lykketreff av en match mellom dirigent og orkester bety for begge.
Dagbladets anmelder skrev etter konserten:
– hva vi fikk høre i Oslo Konserthus sist uke var nettopp en framføring der dirigent og orkester fikk musikken til å tale på egne vegne, der den stiger opp som fra et gåtefullt dyp og ikler seg gjenkjennelige skikkelser, før den brister og står fram som noe helt annet.
– den gradvise avklaringen i den store finalen hører til øyeblikk som vi kommer til å huske, lenge etter at Mariss Jansons tid med orkestret skal regnes som fortid – og fordums glans.
