Hjalmar Borgstrøm er i ferd med å bli gjenoppdaget for alvor. Jonas Båtstrand har allerede spilt inn hans fabelaktige fiolinkonsert til kritikernes begeistring, og nå er det den fullstendige kammermusikken for fiolin og klaver som står for tur.
Norsk romantisk fiolinmusikk
Borgstrøms Fiolinsonate i G-dur opus 19 ble uroppført i Kristiania 28. november 1906 med fiolinisten Gustav Lange og Amalie Borgstrøm ved klaveret. Romanse i E-dur opus 12 ble utgitt på forlaget Kistner i Leipzig i 1900, både i en utgave for orkester og en for klaver. Stykket er tilegnet den legendariske fiolinisten og komponisten Eugène Ysaÿe, men det er usikkert om han noen gang fremførte den. De tre øvrige fiolinstykkene, Serenade, Elegie og Berceuce, er oppbevart i manuskript ved Nasjonalbiblioteket i Oslo. Det har ikke vært mulig å finne ut når de ble skrevet, men mye tyder på at de stammer fra tiden Borgstrøm bodde i Tyskland.
Dominerende i norsk musikkliv
Tidlig i barndommen viste Hjalmar Borgstrøm anlegg for musikk, og var hele livet knyttet tett opp mot ord og litterære tekster. Det var dermed naturlig at det var en litt konservativ kantate han vendte hjem til Norge med, etter studiene på Musikkonservatoriet i Leipzig 1887-89. Musikken hans fikk en litt blandet mottagelse hjemme, og Borgstrøm dro, kanskje litt skuffet, tilbake til Tyskland hvor han bodde til 1903. Da Borgstrøm igjen etablerte seg i Kristiania, ble hans nyeste orkesterverk Hamlet det første han delte med publikum, og de lot seg begeistre. Han ble definitivt en dominerende skikkelse i norsk musikkliv både gjennom sine store verker og den autoritative skribent- og kritikergjerning han utøvde i dagspressen i nær 20 år.
Båtstrand og Kjekshus
Jonas Båtstrands første møte med Borgstrøms musikk var gjennom en anbefaling fra dirigenten Terje Boye Hansen. Et langsomt og møysommelig arbeid med utforskning av fiolinkonserten ga blod på tann, og arbeidet med fiolinsonaten sammen med pianist Helge Kjekshus begynte. Borgstrøms oppfinnsomhet og personlige uttrykk overrasket dem begge. Vi hører inspirasjon fra Wagner og R. Strauss i Borgstrøms musikk. Fiolinsonaten er stort anlagt og her kan man også høre gjenklang av senromantiske tonedikt. I de små fiolinstykkene er det nitide kontrapunktet tilstede, men Borgstrøms alvor viker for en mer innsmigrende og sjarmerende atmosfære. Dette er hjemmets intime musikk, ikke de høytflyvende tankene som krever de store rom og hvelvinger.
