Volum I i denne serien var en sensasjon da den kom i 2004. Spellemann-nominasjonen mot slutten av året var toppunktet på en lang stående ovasjon både fra publikum og kritikere. Håkon Austbøs helt spesielle grep om klang og struktur i Debussys musikk gjør det til et eventyr å være tilhører, også her i volum II.
Préludes bok I & II
Man refererer gjerne til Debussys musikk som musikalsk impresjonisme, og i preludiene tas lytteren med gjennom 24 lyd-bilder, formet med nye og ytterst delikate virkemidler. Kjente enkeltstykker som Piken med linhåret, Den sunkne katedral og Minstrels er alle fra samlingen med preludier. Det er verd å merke seg at Debussy selv satt disse poetiske titlene i parenteser etter stykkene, altså mer i ettertankens tegn – når musikken har forstummet. I preludiene utøver komponisten fortellerkunst og karakterisering av ypperste rang, der han beveger seg gjennom det romantiske, dramatiske, burleske, ironiske, sarkastiske, naive. Selv sa komponisten om sitt arbeid med klaveret at man måtte glemme at instrumentet faktisk har hammere. Han frigjør seg fra dette, og skaper en helt ny musikk gjennom frittflytende rytmikk og modale harmonier.
Etudes bok I & II
Disse verkene er skrevet som en hommage til Chopin. Titlene på disse ‘øvelsene’ er rent tekniske – For Terser, For Kvarter, For Oktaver – her er bilde-assosiasjoner helt fraværende. Han går med andre ord helt inn i ‘den rene musikken’ og frigjør seg fra å måtte søke støtte i konkrete objekter og stemninger. Children’s Corner er komponistens oppfattelse av barnets verden, dedisert til datteren Chouchou. I Golliwog’s Cakewalk og The Little Nigar henter han inspirasjon fra tidlig jazz. Blant de andre enkeltstykkene på denne utgivelsen er også Les soirs illuminé par l’ardeur du charbon, for første gang på CD. Stykket dukket opp igjen i 2001, og ble gitt til en kullhandler i Paris – som betaling for kull den bitende kalde vinteren 1917.
Ikke bare fra noter
Austbøs studier av kildematerialet rundt Debussys klavermusikk bringer flere interessante detaljer. Det eksisterer også en voksrull til pianola der Debussy selv spiller Den sunkne katedral. Tempoforskjellene mellom denne ‘live-versjonen’ fra komponisten selv og det han noterer i notene er slående, og Austbø har derfor inkludert en versjon nr. 2 av dette stykket, med utgangspunkt i pianola-rullen.
