Bjørn Berge fremfører favoritter fra rockens verden.
Artist i verdensklasse
Som vanlig leverer Berge varene med akkurat så mye patos og ekvilibristiske krumspring som det er langt mellom, uansett verdensdel. Ironisk nok har det siden Berges gjennombruddsalbum på Blue Mood/Warner-Rolling Gambler blitt så allment akseptert at mannen er et fyrverkeri av en artist og et mirakel av en gitarist, at man har en tendens til å ta litt lett på hans bravader. Berges to Spellemanns-priser har nok litt av skylda for det, samtidig som 100 spillejobber i året gjennom 10 år nok har døyvet det verste sjokket for oss her hjemme – selv om vi vet det godt alle sammen, at Bjørn Berge er en artist i verdensklasse.
Berges Europa-tokt
Endelig ser det ut til at resten av verden er i ferd med å se det samme, og det hersker tilstander rundt om i Europa som er minst like ville som da Berge veltet over Norge i 1998, 1999, 2000, 2001, også videre. Status per i dag er at Berge har store festivaljobber i Frankrike, Italia, Tyskland, Danmark osv, med Roskilde og Arezzo Wave Love Festival i Italia foran 25 000 tilskuere som noen av høydepunktene. Et utall tv og radiojobber, helsides oppslag i riksdekkende aviser rundt i Europa, fanklubber og omreisende gitarfriker er en del av hverdagen for Berge på hans Europa-tokt, som i fjor bestod av over 90 spillejobber på Europas viktigste rockeklubber og festivaler.
Suksess på egenhånd
Her til lands har vi en såpass optimistisk og støttende innstilling til nordmenn som bor i bandbuss langs reperbahn og spiller for pils på slitne rockeklubber at vi sender NRK og riksaviser med på lasset for å følge med. Det er snart på tide at noen heiser blikket litt, og får med seg at Bjørn Berge faktisk aldri har trengt det.
