Den norske accordeonisten Frode Haltli kjenner man etter hvert godt til her på salt peanuts*,etter hans konserter med POING og med bandet Frode Haltli Avant Folk. Det vil si at vi her har å gjøre med en musiker som kan brukes til nesten alt av spennende, kreativ musikk med ett ben i det samtidsmusikalske og ett ben i folkemusikken, enten den er norsk eller fra fjernere himmelstrøk.
I sitt nye prosjekt, «Border Woods», går han litt utenfor det musikalske landskap vi er vant til å høre han i, selv om mye også her er basert på den nordiske folkemusikken, som i andresporet «Mostamägg Polska», som er komponert av Haltli, men hvor Emilia Ampers nyckelharpa spiller en viktig rolle. Dette er en låtsom tar utgangspunkt i det folkemusikalske temaet, men hvor de fire musikerne tar det ut over temaet, og improviserer friskt rundt dette. Denne låten er et kroneksempel på hva det er mulig å gjøre med folkemusikken, og lage noe helt nytt og spennende ut av den. Og sannelig tror jeg nok en drivandes god folkedanser hadde klart åføre en dyktig dame med i denne polskaen, uten beinbrudd eller andre skader. Tøfft!
Prosjektet er bestilt av Osa-festivalen på Voss, til festivalen i 2015. Innspillingene ble gjort i Rainbow Studio i Oslo i august 2017 og i april 2018, så musikken har hatt en viss vei og tid å gå før vi nå har den på plate.
Som tredjespor får vi «Wood & Stones» for de to perkusjonistene Håkon Stene og Eirik Raude, en urnorsk fjell-låt hvor de to får råde grunnen alene, før vi får den nydelige «Taneli’s Lament (Sorrow Comes To All…)», som går svært stille og fredelig i gang, med et nydelig tema som fremføres av Haltli på sitt mektige accordeon. Og sakte kommer nyckelharpen smygende og tar oss i favn, klemmer oss mykt og forteller oss sin beklagelse. Men her er det ingenting å beklage. Vi godtar omfavnelsen og klemmen og gjør oss klar for «Valkola Schottis», somstarter nesten som en forlengelse av den forrige låta, med enkelt og nydelig accordeonspill. Og så vokser den sakte, men sikkert, og hele veien er det nesten usigelig vakkert. De andre musikerne kommer inn, med nyckelharpa, marimba og tromme, og det hele er bare så vakkert, før man er over i schottisen (her har man hatt nesten fem minutter på å studere hvem man skal engasjere i denne dansen). Schottisen tar seg ned og opp igjen som bølger på en strand ved et vann man tilfeldigvis fant på sin skogstur en vakker sommersøndag, og de firemusikerne har full forståelse for hvor de vil med musikken.
Så avslutter de denne utrolig vakre, musikalske seansen med «Quietly the Language Dies», og noe særlig finere enn dette tror jeg ikke det er mulig å gjøre en plate eller konsert. Her er det en eventyrlig kommunikasjon mellom accordeon og nyckelharpe som nesten kan oppfattes som «alle skogers mor», og Hans Børlis dikt «Langt inn på skoga» dukker opp i bakhodet: Ti tusen mål skog står og svagar i vind / og tenker og er som et levende sinn. / Og hjertet mitt banker, aleine med alt / som hvisker så stilt og som huier så kaldt / langt innpå skoga, langt innpå skoga, / – ho-ho ho // Je står her og lyer meg sorgsam og rar, / for alt det je spør om, får skogsus til svar. / Og aldri i evighet vil det vel skje / en mann blir så vis som et susende tre / langt innpå skoga, langt innpå skoga, / –ho-ho ho // Men hugsamt er det nå likevel / å høre på grana og vinden i kveld. / De prater sammen som søster ogbror / og bruker så vakre, vindville ord / langt innpå skoga, langt innpå skoga, / – ho-ho ho // Og bakenfor høgda, den borteste blå, / skal gåtene alle vel løsningen få / når hjertet er jord under villgraset blakt, / når lengslen er lysi en grenseløs trakt / høgt over skoga, høgt over skoga, / – ho-ho ho.
Frode Haltli er en helt særegen «spelemann», som med utgangspunkt i folkemusikken, skaper et helt nytt, musikalsk landskap man blir låst fast til, og som det ikke er mulig å rive seg vekk fra. Og sammen med Amper, Stene og Raude, har han laget en perle av en plate i krysningspunktet mellom folkemusikk, samtidsmusikk og moderne improvisasjon.
– Jan Granlie
