Selveste Oslo Filharmoniske Orkester er klare med world premiere recordings av verker skrevet av Johan Selmer og Johan Svendsen – en begivenhet som vekker internasjonal oppsikt.
Norges største symfoniker
Etter å ha sett den norske maleren Ole Peder Hansen Ballings maleri «Slaget ved Hafrsfjord» ble Johan Svendsen (1840-1911) inspirert til å komponere musikk til Bjørnstjerne Bjørnsons drama Sigurd Slembe. Verket avsluttes med en slagscene, og ved de første fremførelsene i Tyskland fremhevet samtlige anmeldere den virtuose orkesterbehandlingen og den eiendommelige harmoniske fargen som Svendsen hadde skapt. I 1872 blir Svendsen og hans jødiske kone Sally kjent med Cosima og Richard Wagner og under sterk påvirkning fra disse konverterer Sally til kristendommen – med Wagner som fadder. Denne dåpscenen henter Svendsen frem igjen når han bruker en gjendiktning av et maurisk sagn som grunnlag for sitt absolutt mest berømte symfoniske dikt Zorahayda. Her legger komponisten ved et detaljert program for historien – og han leverer tonemaleri og orkesterbehandling i verdensklasse.
Unorsk nordmann
Johan Selmer (1844-1910) var en opprører og revolusjonær, en annerledes, unorsk og eksotisk figur i norsk musikkliv. Inspirert av Berlioz ble karnevalsouverturer en egen musikalsk sjanger utover på 1800-tallet, og Karnival i Flanderen skildrer denne spesielle karnevalsgalskapen. Selmer benytter de mest originale instrumentsammensetninger, som for eksempel en trio bestående av piccolofløyte, fagott og blikkspann… Det symfoniske diktet Prometheus er Selmers hovedverk og ble komponert under inntrykkene av Max Klingers billedsyklus med samme navn. Verket har mange iørefallende motiver, som gjør det lett å gjenkjenne personene i handlingen, i tillegg til naturstemninger og følelsesuttrykk.
Vårt fremste orkester utvider den levende norske symfonisk tradisjon
Det er en begivenhet å presentere ukjent norsk symfonisk musikk. Når Oslo Filharmoniske Orkester står som leverandør – ja da blir det ekstra spennende. De senere årene har man sett en vilje til å utvide det allerede eksisterende repertoaret, og OFO gjør her en kraftig innsats på vegne av så godt som uhørt norsk musikk for orkester.
