Arve Tellefsen og Kaare Ørnung – et begrep i norsk musikkliv. Utgivelsen ‘Serenade’ solgte over 25000 eksemplarer. Arve og Kaare hadde enda fler iørefallende klassiske perler på repertoaret, og gikk direkte i studio. Men hvor ble det av disse opptakene? Forsvunnet – inntil nå!
‘det låter jævla bra!’
Kaare var svært opprømt da han ringte Arve en morgen. Han hadde ryddet hjemme og kom da over en kassett som han satte på for å høre hva det var for noe. «Og så var det oss to, det hørte jeg med en gang. Men det kunne for så vidt like gjerne vært Jascha og Vladimir, for det låter jævla bra!» ropte Kaare inn i telefonen. Arve bemerker lakonisk at de to alltid var på fornavn med sine forbilder Heifetz og Horowitz. De avtalte å møtes dagen etter slik at Arve også kunne få hørt på kassetten. «Og – det var faktisk veldig bra. Vi var enige om det, Kaare å æ,» konkluderer Arve med sedvanlig trøndersk beskjedenhet.
‘Dermed starta detektivarbeidet’
Sigmund Groven forteller: ‘Dermed starta detektivarbeidet. Merkeleg nok kunne ikkje Arve og Kaare hugse når innspelingane var gjort, og i kvafor studio. Vi sette i gang med å ringe rundt til alle mulege produsentar, plateselskap, studio og teknikarar som kunne tenkast å ha vori med på dette, men utan å få napp nokon stad. Dette pågjekk over lang tid, og frustrasjonen var stor. Hausten 2013 fekk vi den triste meldinga at Kaare var død. Vi hadde nærmast gitt opp håpet om å finne tilbake til originalopptaket. Men i oktober 2015 ringde ein oppglødd Arve til meg: Alt råstoffet til innspelingane hadde kome for ein dag i Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana! Det viste seg at innspelingane var gjort i 1986 i det da nye Rainbow Studio i Christies gate på Grünerløkka, med fabelaktige Jan Erik Kongshaug som teknikar. Heller ikkje han hugsa at han hadde gjort opptaket – men så hadde han vel også gjort mange tusen innspelingar i mellomtida!’
‘Haijn Kaare Ørnung å æ’ – fra sangen med Knutsen og Ludvigsen
‘Kaare Ørnung er en viktig person i mitt liv. Jeg hadde tidligere spilt med mange forskjellige pianister som Robert Levin, Liv Glaser, Kåre Siem, Finn Audun Oftedal og Kjell Bækkelund, og de var alle dyktige til å prate litt med publikum. Jeg var livredd for å dumme meg ut, så jeg torde aldri å si noe. Jeg fikk meg derfor en overraskelse første gang Kaare og jeg spilte sammen. Han ville nemlig ikke si et eneste ord! Så måtte jeg kaste meg utfor selv. Det gikk bedre enn fryktet, og det verste av alt; jeg likte å si noe til publikum på en uhøytidelig måte som hadde noe med musikken eller komponisten å gjøre. Dette holdt seg slik i alle år. Kaare, som «off stage» var lynkjapp i replikken og kjempemorsom når han var i slag, han sa aldri ett eneste ord fra scenen!’
Men én gang sang de begge to, Arve og Kaare, selvfølgelig i regi av Knudsen og Ludvigsen. Dette legendariske opptaket er også med på denne utgivelsen; en lattermild hilsen fra to eminente musikere som elsket å dele av sin glede over musikken.
