Aram Khachaturian skapte sin musikk i Sovjetunionen, og oppnådde anerkjennelse over hele verden gjennom piano og fiolinkonsertene, symfoniene og ikke minst Spartacus-balletten. På dette albumet hører vi musikk han skrev så tidlig som 1926, den forbigåtte fiolinsonaten fra 1932 som ikke ble gitt ut før 1984, i tillegg til mye annen strålende kammermusikk. Pianisten Mariam Kharatyan står i spissen for prosjektet, inspirert av folkemusikken i deres felles hjemland Armenia.
I 1948 ble Khachaturian, sammen med sine kolleger Sjostakovitsj, Prokofiev og Myaskovsky, erklært som formalist i Sovjetunionen. Det tok lang tid før han reiste seg fra dette og skrev ny musikk. Han reiste til landsbygda i Armenia, tilbake til røttene, hvor mange minner fra barndommen ble vekket til live. Han ønsket å lytte til bøndenes sang, møte gamle og unge, og å høre på folkemusikerne – ashughene og deres improvisasjoner. Khatchaturian mintes denne tiden senere: «Nå som jeg er godt opp i årene kan jeg med sikkerhet si at jeg fikk min kjærlighet til musikk fra min mor. Hun sang Armenske folkesanger med dyp følelse og innlevelse, noe som gjorde et dypt inntrykk på meg (…) Jeg elsket å lytte i timesvis til ashughene og sazandarene. Sangene og fortellingene deres hyllet frihet, brorskap, kjærlighet og mot, og avdekket ondskap, vold og urettferdighet. I Østen kaltes de ‘folkets kunstneriske samvittighet’. I de enkle men inspirerte improvisasjonene fra disse poetene og musikerne kunne jeg høre ekko av folkesangene min mor pleide å synge. Men når disse kjente melodiene ble sunget av ashughene virket de rikere, vakrere og fortryllende med fri, fargerik fortolkning og den magien i pulsen som bare finnes i folkemusikken. Jeg tok grådig for meg av denne kunsten, selv om det var en god del jeg ikke forstod på denne tiden.»
Gjennom sitt Artistic Research Project Armenian Fingerprints ved Universitetet i Agder har Kharatyan forsket på hvordan hennes eget pianospill kan transformeres og formes gjennom Armensk folkemusikk og hvilke fortolkningsmessige muligheter som kan dukke opp i verkene til Khachaturian innenfor disse rammene. Kharatyan oppsummerer selv: «Sammen med Adam Grüchot, Stig Nordhagen og Leonardo Sesenna har jeg forøkt å skape et meningsfullt utrykksregister for lytteren, som om musikken er mer improvisasjon, musikk uten taktstreker. Den improvisatoriske følelsen og friheten i en fremførelse gir opplevelsen av at heller enn å avspille noe vi har lært oss, så spiller vi på øret.»
