Janson er en udogmatisk komponist som på personlig vis har smeltet sammen elementer fra europeisk avantgardisme, senromantikk, jazz og norsk folkemusikk til helhetlige og klanglig fascinerende verker.
Over 60 år i det norske musikkmiljøet
Jansons verker er ofte ledsaget av et politisk engasjement i verkkommentarene, omkring temaer som har beholdt sin aktualitet – som i (1972) «(…) den, som alle lange, litt ondskapsfulle nordmenn, er god på bunnen, og at det viktigste idag ikke er å være trist, men å valse opp her hjemme istedenfor å bli valset ned i Brüssel. NEI TIL EEC.»
Nasjonalsang
Nasjonalsang (1988) er tilegnet Norges Statsbaner. «En stor del av livet har jeg tilbragt på tog. Iallefall kjennes det sånn. Og toget har etterhvert blitt ikke bare et fremkomstmiddel, men en mental tilstand, hvor drømmer og tanker og musikalske idéer strømmer på i takt med hjulene på skinnene (før de ble helsveisa) og landskapet som driver forbi.» Motivene i verket er avledet fra to kilder – tonalt fordreide brokker av vår nasjonalsang som kjemper mot drivende rytmiske motiver om oppmerksomheten, samt et lydbåndopptak med kurauting, grisegrynt, ulvehyl og ugleskrik som introduseres mot slutten av verket. I Nasjonalsang er Jansons komi-musikalske talent påtagelig, men verket har også alvorligere undertoner.
Tarantella
Tarantella (1990) henspiller på den desperate, ville dansen fra Sør-Italia som ble danset overalt i middelalderen – i gatene og på plassene – i et forsøk på å danse ut den dødelige giften de hadde fått i seg etter å ha blitt bitt av tarantula-edderkoppen. Verket ble skrevet til åpningen av Samtidsmuseet i 1990, der musikerne spilte og beveget seg gjennom hele bygningen, fra forskjellige steder til konsertpodiet, før de igjen danset og spilte seg fra hverandre ut i omgivelsene.
