Tekst av Ivar Grydeland:
Så lenge jeg kan huske har anslaget til Christian Wallumrød gjort noe med meg. Vi møttes tidlig. De finurlige og overraskende, men samtidig på et vis selvfølgelige melodiske vridningene. For ikke å snakke om de langt over snittet godt vektede forsiringene. Han makter å skape helt særegne univers, enten med sitt eget ensemble eller alene. De siste årene har han også kommet tilbake til elektronikken og han behandler den med en nennsom råskap.
Det har alltid vært et historisk sus over musikken til Christian Wallumrød. Og et futuristisk. Jeg hører på Speaksome og blir satt både frem og tilbake i tid. Jeg aner ikke hvor jeg er eller når jeg er. Jeg slynges fremover og bakover.
Speaksome er subtil og leken, og virkemidlene er fulle av kraft. Kanskje fordi de er få, men rike på nyanser? Musikken er så umiskjennelig. Likevel klarer Christian Wallumrød å spinne fram nye mutasjoner og ny musikk rett før vi tror vi har hørt det før.
Albumet har et intimt lydbilde som kler musikken. Vi er tett på, selv om både «Treeline» og «Zitternpappel» tar oss utover. Han er rett her borte. Og det han viser oss er episodisk og befriende uforløst. En del av meg reiser til Berlin, Laurel Canyon, Mississippi, Hallingdal, Leipzig og Wien. Men først og fremst er jeg her, ved pianokrakken hans på Hovseter i Oslo. Eller så er det han som er her. I min stue. Uansett, jeg kan høre strengene puste, elektronikken suse.
Ivar Grydeland
Nesodden, september 2021
