Techno møter barokk når kultgitarist Stephan Meidells (Cakewalk, Erlend Apneseth Trio) gir ut sitt andre soloalbum på Hubro. – Beats, tape-manipulasjon og synthesizere kombineres med et kammerensemble som inkluderer hardingfele, barokkfiolin, preparert piano, cembalo og klarinett.
Originalt uttrykk
Det Meidell har utrettet på «Metrics» er originalt, og sender signaler om en ny stor europeisk stemme innenfor et musikkfelt som ennå ikke har fostret noen store navn. Man kan argumentere for at «Metrics» presenterer en ny form for elektroakustisk kunst og befinner seg et sted mellom lydkunst og musikk, og mellom improvisasjon og komposisjon. Musikken trosser alle de vanlige sjangerkategoriene, om det skulle være post-jazz, post-rock eller post-hva-som-helst. Og selv om den 34 år gamle Bergensbaserte Meidell er gitarist av yrke, høres ikke dette ut som et typist gitaristalbum. «Metrics» i høyeste grad er et produkt av et ensemble, hvor Meidell har plukket ut musikerne, hjulpet til å veilede improvisasjoner og senere editert og utformet resultatet. Bidraget fra forskjellige musikere, som Meidell i stor grad kjenner gjennom andre grupper og prosjekter, er vital. Spennvidden strekker seg fra techno/elektronika til klassisk barokk, fra musique concrete til progrock og til samtidens lydkunst. Tvunget av behovet for å spille på lavt volum mens han bodde i en leilighet i Berlin med tynne vegger, plugget Stephan gitaren inn i computeren, tok på seg et headset og begynte å komponere. «Kanskje på grunn av den plukkete fiolinlyden fra den akustiske gitaren min, eller tonalitetene og stemmingen jeg jobbet med. Ordet «barokk» begynte å iallefall å flyte mot overflaten, og ga meg ideen om å benytte instrumenter fra denne tidsepoken. » Meidell setter på effektivt vis sammen sin egen palett av lyder, slik at han kan plassere lydene innenfor nye originale sammenhenger. Som en konsekvens sammenstilles form og innhold slik at den ene blir et ekko av det andre. Det er vanskelig å vite hva som faktisk er der og hva som ikke er det, og det er nesten umulig å separere den faktiske lyden fra den hallusinatoriske. Meidells metoder bærer med seg en sterk følelse av lekenhet, som arbeider mot den overalvorlige, fippskjegg-strykende karikaturen man av og til assosierer med eksperimentelle musikkskapere og lyttere.
Forløpere
Siden «Metrics» ikke bare oppstod som den fremstår nå, ferdig utviklet, er det nyttig å sjekke ut albumets umiddelbare forløpere fra Meidells allerede store katalog av utgivelser. I fjor kom den kritikerroste debuten til Erlend Apneseth trio, hvor Stephans gitar og elektronikk spiller en nøkkelrolle. Meidells forrige soloutgivelse «Cascades» (2014), var virkelig et gitaristalbum, og består av lange improvisasjoner på utradisjonelle innspillingssteder med særegen akustikk og lang etterklangstid, som nedlagte fabrikker og siloer i Bergensområdet. De tre albumene han har laget sammen med trioen Cakewalk (2012-17) bidrar også til forståelse av «Metrics» gjennom sin hensynsløse tilnærming til lydmanipulasjon. Her spleiser trioen sammen vidt forskjellige sjangre til en ny mutert form. En annen nøkkelutgivelse å ta med i betraktning «Hyphen» (2016) duen Meidell har med trommeslager Øyvind Hegg-Lunde, Strings & Timpani. Her har fokuset ligget på å danne fengende rytmiske «celler» gjennom forsiktig lagvis arbeid og repetisjoner. Slik skaper «Hyphen» forventninger til rytmisk fascinasjon, og vi finner dens arytmiske og atonale motsetning i «Metrics».
En ny ankomst
Men uansett avstamming, uansett innflytelse, signaliserer «Metrics» en ny retning og en ny ankomst. Det markerer at Stephan Meidell er en musiker man bør holde øynene opp for fra nå av. «Metrics» er en engasjerende suite bestående av komposisjoner og improvisasjoner. Dette er musikk som simpelthen er ulik alt annet du har hært, og den er like knyttet til lydkunst og installasjoner som til det konvensjonelle albumformatet.
