Tone forteller:
– Dette er såvidt meg bekjent det første albumet i sitt slag! Ønsket om å lage ei slik plate, der jeg musikalsk går inn i landskapet jeg kommer fra, både det fysiske og det kulturelle, får sitt utløp her. Nord-Østerdalens åpne vide fjellverden er mitt landskap og har preget meg. Jeg har plukket materiale fra familietradisjonen min, toner jeg har lært etter mor og far min. Det er også stoff jeg har samlet sjøl i voksen alder og lært av gamle folk når jeg har reist på innsamlingsturer i bygder og setermarker rundt i Nord-Østerdalen. I tillegg har jeg komponert nytt materiale inspirert av tradisjonen, landskapet og livet.
“Harpedåm” er spilt inn i Tolga kirke, ei vakker åttekanta tømmerkirke, et stort, godt rom med ei nydelig atmosfære for plateinnspilling. Tone Hulbækmo har et sterkt forhold til dette rommet, og mange sterke minner knyttet til da hennes far Alf Hulbækmo var organist der. Det har vært et viktig rom i livet hennes som har fulgt henne i sorg og glede og ikke minst musikk.
Tones første møte med harpa var en skjellsettende opplevelse. Da hun begynte studiet på Musikkvitenskapelig institutt i Oslo i 1978, traff hun Sverre Jensen, flamencogitarist, tidligmusiker og ikke minst instrumentmaker og ekspert på gamle instrumenter. Det varte ikke lenge før hun ble med i middelaldermusikkgruppa hans Kalenda Maya. Jensen hadde bygd en kopi av en av harpene som er bevart fra den gamle utdødde norske harpetradisjonen. Tone fikk denne harpa, noe som skulle bli definerende for hennes musikalske vei:
– Jeg ble øyeblikkelig forelsket og fortapt i harpeklangen. Noe lignende hadde jeg aldri hørt, en helt ny klangverden som førte tankene hen bakover i tida, nedover i Europa, men likevel var norsk. Når jeg så fikk høre at Østerdalen var av de områdene tradisjonen hadde levd lengst, var jeg totalt solgt. Jeg fikk overta harpa, den første som ble bygd i moderne tid, og siden har vi to, harpa og jeg, vært sammen i tykt og tynt.
Fortsatt er det mange som ikke vet at det faktisk har eksistert en folkelig harpetradisjon i Norge. Det er bevart ni harper, de fleste av dem fra Østerdalen, Fjellregionen og omegn, men også ellers i Trøndelag og på Sunnmøre. Sverre Jensen hadde laget en kopi av harpa fra Selbu og det er den Tone Hulbækmo spiller på den dag i dag.
Det fins beskrivelser av harpespill i Nordøsterdalen fra første halvdel av 1800-tallet, men tradisjonen var så godt som utdødd allerede i midten av århundret. Egentlig har vi ingen eksakte kilder til tradisjonen, hva de spilte, hvordan lød det, hvordan stemte de harpa. Hulbækmo ser på dette som en spennende utfordring til å bedrive kreativt forskningsarbeid. En oppfordring til å «spørre harpa»: Hva er mulig å gjøre med deg? Tone har utforsket mulighetene når det gjelder stemming, ulike skalaer, rytmefigurer og ostinater. Det at vi ikke vet eksakt hvordan harpa ble spilt, gir rom for tolkning og frihet til å teste ut metoder. Fra første stund har Tone derfor skapt en egen spillestil, en egen teknikk, en egen tradisjon.Opp gjennom åra har Hulbækmo brukt harpa i mange sammenhenger. Harpa har vært med på turnéer og konserter rundt om i alle verdensdeler.
Tone har brukt harpa på ulike vis i en årrekke som om det var et ´hvilket som helst instrument´ med sine egne karakteristiske egenskaper som kan utforskes. Hun har brukt den til å spille innen mange sjangre, viser, i singer/songwritertradisjon, i verdensmusikksammenheng, middelaldermusikk. Hun har skrevet instrumentalstykker og brukt den mye til vokal-akkompagnement.
Tone avslutter:
– Nå var tida inne til å slutte ringen og gå tilbake til utganspunktet, til kildene og skape et personlig gjenhør med dem anno 2025!
