Johann Sebastian Bachs ‘Engelske Suiter’ i drivende og innsiktsfulle tolkninger av Ketil Haugsand
Ikke sene verker – men tidlige!
En kapasitet som Albert Schweitzer forstod og analyserte de Engelske Suitene som selve kronen på verket i den senere delen av Bachs produksjon. Nyere Bach-forskning har vurderer dem anderledes, og Bach-eksperten Peter Watchorn har skrevet en interessant artikkel til denne utgivelsen om suitenes tilblivelse. De ‘Engelske’ ser ut til å være Bachs aller første forsøk på å komponere store suiter, noe som om mulig gjør dem enda mer imponerende.
‘Engelsk’ stil?
Tilnavnet denne suitesamlingen har fått er også et lite mysterium. I alle kopier fra første del av 1700 tallet kalles den bare ‘suites avec preludes’, og stykkene er slett ikke i noen ‘engelsk stil’, men heller i en kombinasjon av fransk, italiensk og tysk stil. Forklaringen på tilnavnet kan ligge i at stykkene ble satt sammen til de suitene vi nå kjenner i 1717, da Bach mottok en bestilling fra en engelsk ‘nobelman’. Først i samlingen setter han en suite helt i fransk stil – skrevet noen år før han ‘oppdaget’ den italienske musikken. Bach bruker videre fem italiensk-inspirerte konsertsatser han allerede har klare som førstesatser og komponerer videre fem sekvenser med franske danser.
«Kanskje alderen spiller inn?» Haugsand om sin egen Bach-fortolkning
«Det at man er blitt eldre, har fjernet mange tidligere fordommer og utidige behov for å uttrykke pre-fabrikert ‘antatt korrekthet’ innen tolkningen – noe som resulterer i et mye friere musikalsk uttrykk: Hvis en Courante vitterlig er ‘fransk’, hvorfor da ikke bibeholde de uttrykk og kvaliteter som naturlig nok tilkommer den?
For, hvis komponisten har formet dem så bra og så kunnig, får man anta at han kjente genren fullt ut og visste hvordan de skulle spilles, eller hur? Det var franske musikere ‘over alt’ – Bach må ha hørt dem og øyeblikkelig sanset hvordan de spilte. Ellers ville han aldri ha skrevet ‘deres musikk’ så suverent som han gjorde. Vi vet jo at han skrev italienske konserter bedre enn italienerne (- Vivaldi er ikke akkurat skrekkelig vanskelig å toppe – unnskyld!) – og hvis han hadde Dieupart’s suiter og Couperin’s piéces liggende, var det heller ingen kompliserte koder å knekke for den unge Bach, må vite.»
