En sjokkerende reise fra kirkene i Tyskland til horehusene i Argentina. Legenden om bandoneonet favner både J.S. Bach og Astor Piazzolla. Den uforlignelige Per Arne Glorvigen mestrer begge deler – og tangofraserer over Bach for egen regning.
Kirker i Tyskland
Kanskje på grunn av den orgellignende klangen i instrumentet mente noen at man kunne bruke bandoneonet som et portabelt orgel i små orgel-løse kapeller. Instrumentet ble imidlertid utviklet slik at det ble vanskeligere og vanskeligere å spille på – noen kaller det den ‘eneste ulogiske tyske oppfinnelse’– kort sagt ble det snart fire ganger så vanskelig å spille som et akkordion. Å spille Bach på bandoneon døde raskt ut – hvis instrumentet i det hele tatt skulle overleve måtte det være med en ny musikk
Den nye verden – den nye musikken
Harde tider i Europa gjorde at mange emigrerte, og bandoneonet ble med de tyske sjøfolkene til Rio de la Plata rundt 1880. Med sitt melankolske uttrykk etablerte bandoneonet seg som det sentrale instrumentet i den nye musikkformen som vokste frem: Tango.
Tango, bordeller og bandoneon
En enorm overvekt av menn i de Europeiske miljøene i Syd-Amerika ved århundreskiftet gjorde prostitusjon til en meget lukrativ geskjeft, og det var i bordellene i Buenos Aires at bandoneonet omsider fant sitt hjem. Tangoen vokste etterhvert i aktelse og kom seg inn i dansesalongene og barene i Buenos Aires. Til dette miljøet returnerte den 17 år gamle Astor Piazzolla fra New York. Influert av jazzmusikk begynte han å spille bandoneon i nattklubber, og utviklet tangoen videre i form og innhold. Piazzolla studerte senere komposisjon i Paris med Nadia Boulanger, men hadde J.S Bach som en av sine viktigste musikalske referanser.
