Sangsyklusen Japanischer Frühling favner både den unge og den modne Irgens-Jensen. Klaverversjonen fra 1920 var hans op.2 , men i denne versjonen fra 1957 har komponisten strøket og omarbeidet sine unge sprelske tanker.
Er det et norsk orkesterverk som kan sies å virkelig ha internasjonal utbredelse og anerkjennelse, må det være Irgens-Jensens Passacaglia fra 1927. Verket ble kjent før noen hadde hørt en tone av det, i og med at Carl Nielsen roste verket opp i skyene etter at det fikk en pris i den store Schubert-jubileumskonkuransen året etter. Etter premieren i 1929 ble verket raskt utbredt i Europa og USA gjennom to av Oslo-Filharmoniens dirigenter Grüner-Hegge og Dobrowen. Sistnevnte introduserte verket for Toscanini, og bare et uhell hindret en fremførelse under mesterens ledelse. Rent formalt er verket bygget opp av Innledning — Passacaglia I — Fuge — Passacaglia II — Coda. Den mesterlige tekniske gjennomføring gjør Passacaglia til et verk som henvender seg både til hjerte og hjerne.
Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Eivind Aadland gjør en strålende innsats med fremføringer som igjen vil aktualisere musikken til Ludvig Irgens-Jensen.