Fartein Valen var en av de store nyskapende komponistene i første halvdel av 1900-tallet. Denne ytterst beskjedne og tilbakeholdne mannen hadde samtidig en sterk selvbevissthet, en enestående utstråling, autoritet og et vidt kontaktnett. Vår utgivelse følger Valens vei fra klassisk romantikk til eksperimenterende modernisme.
Valens modernisme
Ordet modernisme var noe annet for Valen, enn hva det assosieres med i dag. For han var det snakk om en innstilling til verden og livet. Det moderne liv, storby og ny teknologi, og fremskritt på mange daglige gjøremål, transport og grammofon, ny vitenskap og rasjonalitet skapte nesten et nytt verdensbilde og et endret menneskesyn med en sterk fremtidsoptimisme. Men røttene til det forgangne var for Valen også viktig, både i det religiøse, i moral, historie og kunst.
I Berlin
Valen avsluttet studiene ved Musikkhøyskolen i Berlin i 1911, men i de følgende fire årene oppholdt han seg lenge i Berlin i sesongen. Etter hvert fikk han et stipendium, men han livnærte seg også som privat teorilærer, og ikke lite som akkompagnatør og hjelper for sangere og fiolinister. For Valen var klassikerne fremfor alt J.S. Bach, uttrykkets og rasjonalitetens mester, etterfulgt av de han kalte «de store»: Mozart, Beethoven, Schubert, Wagner, Bruckner og Brahms, altså en sterk tysk-østerriksk linje. Men en slik påvirkning blir fortid, nåtid og fremtid en flersjiktlig enhet i Valens musikk.
Opus 0, 3 og 5. Verk fra 1909 og frem til 1924
Det var partituret til kvartetten Op. 0 som rektor Max Bruch fikk se, og som fikk ham til å lukke opp Musikkhøyskolens høye dører for Valen. Fiolinsonaten Op. 3, og senere orkestersangen Ave Maria, befestet Valens ry som en radikal komponist. Klavertrioen Op. 5 arbeidet Valen med i lang tid: i eskene med trioens forarbeider ligger 1200 ganske tettskrevne notesider.
