På albumet Mirra inviterer den nyskapende folkemusikeren
Benedicte Maurseth oss igjen med til den langstrakte Hardangervidda. Denne gang med fokus på villreinen.
Da Benedicte Maurseth gav ut albumet Hárr i 2022, ble den visjonære felespilleren hyllet for å ha skapt et mesterverk. Blandingen av hennes særegne hardingfeleklang og bruk av konkret lyd fra dyreliv og tok lytterne med inn i et unikt lydlandskap.
For verket Hárr vant hun den prestisjetunge Nordic Music Prize, og albumet ble også kåret til et av årets ti beste folkemusikkutgivelser i verden av The Guardian.
Nå slipper hun den etterlengtede oppfølgeren Mirra, som i likhet med Hárr er et konseptalbum der bruk av konkret lyd er et bærende element i komposisjonene. Denne gangen er det villreinen, som holder til i Maurseths hjemtrakter i Eidfjord i Hardanger, som står i sentrum. Verket følger deler av villreinens distinkte lyder og årssyklus, som i «Kalven reiser seg», «Sommarbeite» og «Jaktmarsj», til dets adferd og mesterlig evne til å tilpasse seg naturen den lever i samspill med.
«Mirra» er et eldre, glemt dialektord fra Hardanger, som beskriver når reinen springer samlet i en sirkulerende sirkel – både for å holde varmen, men også for å holde rovdyr unna. Uttrykket ble også brukt for å beskrive at det “myldret” av rein.
Musikken er repeterende og preget av folkemusikkens suggererende gjentakelser, også inspirert av amerikansk minimalisme, krautrock og fri improvisert musikk.
Konsept og musikk er presentert og komponert av Benedicte Maurseth, og videreutviklet og arrangert i samarbeid med de enestående medmusikerne Håkon Stene på melodisk slagverk og perkusjon, Mats Eilertsen på bass og elektronikk, og Morten Qvenild på tangenter.
Albumet er spilt inn ved Morten Qvenild i Ugla Lyd studio 2024, Nesodden, og er produsert av Benedicte Maurseth og Jørgen Træen.
Benedicte Maurseth forteller:
– Berre to gonger i heile mitt liv har eg sett villrein. Fyrste gongen var ein svær flokk. Truleg fleire hundre dyr. Dei sprang tett, samla, og med intens stir frametter i hurtig tempo, og gjekk nærmast i eitt med det gråbrune landskapet kring dei ved Dyranut på Hardangervidda. Då var eg sju år. Mange år seinare var eg vitne til dei ein einaste gong til, då også på slump, på veg aust ein vårdag. Dette trass i at eg er oppvaksen i fjellet, på Maurset i Eidfjord, like ved foten til det enorme fjellplatået kor eg har vandra i årevis i alle himmelretningar. Der også reinen har vandra, i fleirfaldige tusen år. Dei har såleis aldri vore langt borte, jamvel så uoppnåelege, og langt borte likevel. Dei er sky ovanfor menneska, og med rette.
Dei grev heile vintrane med sine klovar etter mat under snøen. Dei er i endelaus rørsle. På vandring. Når vinden om vinteren legg seg over landskapet, gjerne dagar om gongen, legg også reinen seg ned og ventar, utan ein lyd. Der kan han ligga, medan vinden piskar han på mulen og snøen føykjer rundt han, og halda ut opp mot førti minus i sin veltilpassa, tjukke pels. Dei føder kalvar kring kram snø om våren. Ein time og to etter reiser kalven seg, og spring etter simlemora. Om sommaren spring dei frå myggsvermar og nyt samstundes frodige bjørkeskot, kvitkrull og sopp. Om hausten spring dei frå jegerane, men samlast deretter i brunsttida, før simler og bukkar igjen skil lag, og grev og grev vidare endå ein vinter etter næring duld under alt det kvite. Dei kommuniserer med grynt og klikkelydar i klovane, same om det er fuktig myr eller hard is dei trør på. Dei lever i flokk. Alt for å meistra leva i dette tilsynelatande audslege landskapet, fylt av stein, isbrear og snø, elvar, lyng og morenar. Det er her dei høyrer til.
Mirra er ei vidareføring av mitt førre verk Hárr (2022), med økosofiens perspektiv som vardestein, og der reinen denne gong har hovudrolla. Dei er merkverdige, vakre dyr. Dei er òg truga. Av menneska, framfor alt, som avgrensar plassen deira litt og litt, år for år. Vaktar me oss ikkje, forsvinn villreinen på Hardangervidda kanskje for all tid.
Ytterligere gjesteopptredener på albumet av andre truede dyrearter, som nå eller tidligere har levd sammen med rein på Hardangervidda (spor 7): Snøugle, fjellrev, jerv, lappspurv, småspove, storspove, heilo, bergand, jaktfalk, amerikakrikkand, svartand, havelle, myrhauk.
