På Langeleik møtes to pionerer innen alternativ pedal steel – over hav, tid og temperament. Den norske multiinstrumentalisten Geir Sundstøl og den London-baserte pedal steel-gitaristen Joe Harvey-Whyte forener instrumentets svevende klang med feltopptak, ambiente droner og gamle synther. Resultatet er et lydbilde som føles like flytende og levende som elvene som inspirerte det.
Geir og Joe ble kjent i 2016, da Joe, på jakt etter nye musikalske landskap, oppdaget Geirs debutalbum Furulund. Fanget av de hypnotiske slide-melodiene tok han kontakt, og et musikalsk vennskap vokste frem gjennom samtaler, utveksling av musikalske kuriositeter og besøk i hverandres studioer i Oslo og London.
I august 2024, under en pause fra turné med Susanne Sundfør, reiste Joe til Oslo. Det som startet som fem dager for å «gjøre noe med to pedalsteel-gitarer» i Studio Intim, utviklet seg raskt til et fullverdig album. “Vi bestemte nesten ingenting på forhånd,” forteller Joe. “Vi bare begynte å spille.”
For Geir, som vanligvis bruker halvannet år på et album, ble denne intuitive og raske prosessen en åpenbaring. “Joe jobber spontant. Jeg pleier å pusle og pirke med små detaljer i dagevis. Begge tilnærminger har sin verdi, antar jeg, du vinner noe, og du mister noe ved å jobbe med en sang over flere måneder” sier han.
Mesteparten av musikken ble til i studio, gjennom improvisasjon og lytting. “Når du spiller med en musiker som er en så god lytter som Geir, kan magiske ting skje,” sier Joe. “En slik lytting gjør deg så til stede i øyeblikket at du kan låse opp musikkens egne mysterier idet den strømmer ut av deg”.
Duoen utforsket Geirs skattekammer av instrumenter: Moog-synther, gamle forsterkere, trommemaskiner, et antikt Optigan-orgel og utallige venstrehendte gitarer. Musikken beveger seg fritt mellom filmatiske droner, skjøre folketoner og subtile rytmiske strømninger.
Flere av komposisjonene er oppkalt etter elver – steder der lyd og bevegelse møtes. Joe hentet inspirasjon fra reiser i Lofoten og langs elva Lea i Øst-London. “Når jeg hører platen, hører jeg havet og elvene,” sier han.
“Jeg har alltid hatt en dyp kjærlighet til Norge. Fra da jeg haiket fra London til Tromsø som 18-åring for å se nordlyset, til turneer med Susanne Sundfør, eventyr i Lofoten og nå dette albumet i Oslo med Geir. Jeg har fått sterke bånd til landet, menneskene og landskapet. Musikalsk føles denne platen mindre «ambient» eller «americana» enn tidligere utgivelser. Den føles norsk for meg.” sier Joe.
Låten «Rørvikelva» er spesielt viktig for begge. Joe hadde et tema på Optigan-orgel, og Geir la på et steel-intro, men følte at noe manglet. “Da kom jeg på at jeg hadde et ubrukt opptak av poeten Ivar Orvedal, som passet perfekt,” forteller Geir. «Sangen som berre såvidt unngjekk å bli hørd»
“Ivars opplesning på Rørvikelva rørte meg dypt,” sier Joe. “Hans stemme og ord passet perfekt til den litt tilfeldige, nesten forkastede opprinnelsen til låten. Plutselig fikk den nytt liv.”
Fra lyden av byens mørke smug og urbane elveløp til stille vann og bølgende droner, hele albumet bærer en følelse av bevegelse og tilstedeværelse. “Det oppmuntrer til den samme dype lyttingen som var nødvendig for å skape det,” sier Joe. “Dette er ikke en plate for umiddelbar tilfredsstillelse. Det er en plate å gjøre ingenting med. En følgesvenn for dagdrømmene.”
Med gjesteopptredener fra Erland Dahlen, Jo Berger Myhre, Anders Engen og Ivar Orvedal, fanger Langeleik den sjeldne kjemien mellom to musikere som har laget en plate som låter mer som naturen selv – sakteflytende, pustende og full av liv.
