“Denne plata inneholder litt av alt. Av samme grunn er den nok ikke for alle.”
Uttalelsen tilhører bandleder, trommeslager og komponist Øyvind Skarbø. Skarbø Skulekorps skapte bølger i norsk og internasjonalt musikkliv med sitt første album (Hubro, 2019), som ble hyllet for å klare å kombinere det fengende og det uforutsigbare på et slags underlig, logisk vis. Dugnad fortsette i samme bane, men går denne gangen mye drøyere til verks.
Denne utgivelsen tar deg fra den ene ytterkanten til den andre. Med 14 fullstendig ulike låter strødd utover 30 minutter, minner strukturen på albumet mye om mixtapene Øyvind hørte på som barn. “Da jeg var liten brukte søstrene mine å lage kassetter til meg, med musikk de likte. Det kunne være alt mulig! Fra Prince til Glenn Miller, fra Enigma til Sepultura, gjerne på samme kassett. Alt jeg har gjort musikalsk siden, er sterkt preget av denne variasjonen.”
Det nesten leksikalske forholdet til musikkhistorien blir tydelig fra start: Det hintes like gjerne til klassiske komponister fra tidlig 1900-tall, som til detektivserier på 70-tallet – før du plutselig befinner deg inne i et TV-spill anno 1992. Men det som gjør dette virkelig oppsiktsvekkende, er hvordan han klarer det tilsynelatende umulige: Å kombinere alle disse uortodokse innfallene til å bli noe større enn seg selv. I stedet for at musikken blir nostalgisk og refererende, skapes det noe nytt og annerledes.
Vi kjenner Skarbø best som en av de mest kreative trommeslagerne og komponistene vi har. Men Dugnad er kanskje den utgivelsen der produsenten Skarbø, endelig trer frem fra skyggen. “Jeg har brukt mye tid på å finne ut hvordan jeg kan få utløp for idéene mine på en bedre måte. Pandemien tvang meg til å jobbe annerledes, og det skulle vise seg å være gunstig for meg. Som jazzmusiker har jeg vært vant til å se på alt fra et akustisk perspektiv, at det skal kunne gjøres live. Når jeg klarte å gi slipp på den tankegangen, åpnet dørene seg på vidt gap.”
Innspillingen var opprinnelig tenkt som før; to dager i studio med alle sammen. Da pandemien slo til, ble bandet tvunget til å finne andre løsninger. Etter å ha notert ned materialet, ble dette sendt ut til musikerne. De spilte så inn sine bidrag hjemme, enten alene eller i små grupper. Disse innspillingene ble så bearbeidet og rekomponert av Øyvind i løpet av det neste halve året. Prosessen ble fullendt med åtte dager miksing sammen med lyd-trollmann Jørgen Træen, som også har mastret Dugnad.
Bandet:
Kjernen i korpset er nesten den samme som på forrige album, og medlemslisten er å regne som et toppet lag innen moderne, kreativ musikk. Treblåserne Signe Emmeluth og Eirik Hegdal spiller nydelig melodisk i det ene øyeblikket, for så å eksplodere i det neste. Trompetist Stian Omenås, som faktisk har spilt sammen med Øyvind siden de var 12, viser hvorfor han er å regne som en av de mest melodisk begavede musikerne vi har. Ny aspirant Ivar Grydeland tar rytmeseksjonen i en litt annen retning, med sin finurlige miks av skakk rockegitar og melankolsk steelgitar. Bassist Chris Holm – en av de mest ettertraktede pop-musikerne i landet – driver bandet fremover med enormt følsomt og musikalsk spill.
Albumet får besøk av flere gjester: Klaus Holm blåser flisa ut av altsaxen på Anti-Crime Computer, i tøff tandem med Eirik Hegdal. På Central Parker – en duo med Signe Emmeluth spilt inn på mobiltelefon – tar pianist Guoste Tamulynaite de tette akkordene på strak hånd. Gitarist Thomas Dahl setter an tonen på Triple F, og sender assosiasjoner til enten Sex Pistols-konsert eller Ungdommens kulturmønstring, alt etter som, på F-Punk. Skarbøs sønn, Elia, platedebuterer på sporet med samme navn og Øyvind Torvund, som de fleste kjenner som prisvinnende samtidskomponist, avrunder platen med et sterkt bidrag på modulærsynth.
“Dette har vært en vellykket dugnad. Tross utfordringene, har vi klart å lage et helt album. Alle møtte opp, og gjorde sitt beste. Det er vel selve definisjonen på DUGNAD.”
