Sammen med musiker/produsent Stian Carstensen og arrangør/musiker Ola Kvernberg løftes de gamle visene til et nytt nivå. Med gjesteartister Anita Kleppe og Sara Wilhelmsen, møtes tre stemmer fra tre generasjoner tatere. Sammen har de spilt inn 9 kjente og ukjente taterlåter i sin særegne tolkning, med et mål om å bevare, videreføre og tilgjengeliggjøre taternes rike, men dels skjulte kulturarv.
Taternes musikktradisjon er rik og mangfoldig, sammensatt av impulser fra ulike land og kulturer – fra skillingsviser og visetradisjon, til russiske folketoner og balkanske rytmer. På mange måter bærer musikken preg av at taterne stadig var på reise og plukket med seg musikalske impulser på veien. I tillegg til sangskatten taterne har ført videre, har de også hatt sterk innflytelse på folkemusikken i Norge. Mange tradisjonelle slåtter som er godt kjent i dag kan spores tilbake til spellemannen Fant-Karl, og Myllarguten lærte gjerne låter av tatere på veien.
Dette er Norges blues og soul, med minst like stor autentisitet som de amerikanske variantene vi kjenner så godt. Men det tilhører også oss og det norske landskapet, naturen og menneskene.
Taterne/romanifolket er en folkegruppe som i flere hundre år har levd på utsiden av det etablerte storsamfunnet, stort sett med egne lover, normer og tradisjoner og med en særpreget kultur og levemåte. I dag har folkegruppa status som nasjonal minoritet og er mer eller mindre assimilert inn i det norske storsamfunnet. Da de stadig var på reise, er taterne svært lite dokumentert, men fortellinger, kunnskap og kultur har overlevd via muntlig overlevering fra generasjon til generasjon.
Dette var før staten for alvor strammet grepet og gjennomførte en systematisk og nedbrytende assimileringspolitikk, preget av umyndiggjøring og kontroll, som har satt dype spor både hos enkeltpersoner og folkegruppa som helhet.
Elias Akselsen har kjent assimileringspolitikken på kroppen. Lille juleaften da Elias var fem år, ble han og familien kastet ut, og sendt på vandring i 25 kuldegrader, etter at bygda hadde gjennomført en underskriftskampanje for å få taterfamilien fjernet. Etter det reiste Elias til Sverige, hvor han blant annet spilte med Cornelis Vreeswijk og Fred Åkerstrøm. 16 år tilbrakte Elias som “rännestenssongare” i Sverige, fordi taterbarn ikke hadde rett på skolegang.
Akselsen er i dag den fremste representanten for romanifolket/taternes musikalske arv. Han er født på veien, ekte tater på begge sider; oldebarn av “taterkongen” Stor-Johan på den ene siden, og fra “sjøfanter” i Bergen på den andre. I dag er han den siste som formidler den opprinnelige sangtradisjonen, i tillegg til å utøve det tradisjonelle håndverket med knivarbeid og visper.
Albumet er produsert av Skøyerstaten Teater, en frivillig organisasjon som jobber for å videreformidle romanifolket/taternes kulturelle skattekiste i kunstnerisk form.
