Historisk konsertopptak
Ketil Bjørnstad må være en av Norges mest produktive kunstnere. Han har en imponerende merittliste og er prisbelønt både som forfatter og som musiker. Han har et stort publikum både her hjemme og ute i verden. Så langt har han rukket å utgi mer enn 40 bokutgivelser, og over 60 plater i forskjellige sjangere.
Denne utgivelsen tar oss med tilbake til begynnelsen av hans karriere. Allerede som sekstenåring debuterte Bjørnstad som pianist med Filharmonien i Universitetets Aula, og det er et historisk opptak av nettopp denne konserten som nå foreligger på CD. Det var en konsert som selvsagt var en viktig milesten i Bjørnstads karriere, men også en konsert som vekket oppsikt i sin samtid. Det er en spennende og modig ung utøver som her gir oss tolkninger av musikken til Bartok, Debussy og Ravel. «Det var helt forbløffende å oppleve en slik innsikt i en krevende materie, her var det et sunt og overordentlig sterkt instinkt som ryddet veien med selvfølgelighetens rett» skrev Aftenposen i sin anmeldelse av konserten.
Bjørnstad selv omtaler konserten i første bind av det selvbiografiske romanverket "Verden som var min: Sekstitallet" (Aschehoug) som ble utgitt tidligere i august:
"Heldigvis er jeg konsentrert denne gangen. Nervøs, som alltid, men ikke altfor mye. Dette Steinway-flygelet har akkurat den klangen som de beste instrumentene fra sekstitallet har, og som ikke finnes 50 år senere. Det fulltonende, som gjør at pianisten kan slappe av. Varmen, selv når man spiller for fullt. Jeg befinner meg i en eventyrverden, med nesten 100 musikere rundt meg. Sammen skal vi levendegjøre noe av de siste Bartók tenkte, før han døde. De siste klangene han hørte for sitt indre. Han rakk ikke å fullføre konserten, men de siste taktene er rekonstruert, og jeg har fått instruksjon også fra Ilonka Kabos, hun som var med på å uroppføre Bartóks konsert for to klaverer og orkester i London. Selv om det bare er en uke siden jeg begynte å øve på andresatsen, føler jeg meg forberedt. Blikkkontakten med Øivin Fjelstad, han som har gitt meg så store opplevelser når jeg har stått ved de bakerste søylene i Aulaen, eller kapret meg en plass lenger fremme. Han, som dirigerte Mozarts Tryllefløyten, den gangen i barndommen. Han har vært der bestandig. Nå føles det uvirkelig å få lov til å være på podiet sammen med ham. Samtidig er det også så lett: ikke å være elev lenger. Å få være resultatet av egne valg. Å spille med en forunderlig, kortvarig selvsikkerhet. Ikke for å hevne noe, men som for å si: Slik lyder denne konserten, i mine ører.»
Opptaket av konserten ble gjort av NRK, men siden originaltapen har gått tapt baserer utgivelsen seg på et restaurert og remastret radiopptak.
Utgivelsen gir oss et spennende møte med en ung klassisk utøver som senere skulle velge andre musikalske veier.
Les mer
Ketil Bjørnstad må være en av Norges mest produktive kunstnere. Han har en imponerende merittliste og er prisbelønt både som forfatter og som musiker. Han har et stort publikum både her hjemme og ute i verden. Så langt har han rukket å utgi mer enn 40 bokutgivelser, og over 60 plater i forskjellige sjangere.
Bjørnstad om konserten
Bjørnstad selv omtaler konserten i første bind av det selvbiografiske romanverket "Verden som var min: Sekstitallet" (Aschehoug) som ble utgitt tidligere i august:
"Heldigvis er jeg konsentrert denne gangen. Nervøs, som alltid, men ikke altfor mye. Dette Steinway-flygelet har akkurat den klangen som de beste instrumentene fra sekstitallet har, og som ikke finnes 50 år senere. Det fulltonende, som gjør at pianisten kan slappe av. Varmen, selv når man spiller for fullt. Jeg befinner meg i en eventyrverden, med nesten 100 musikere rundt meg. Sammen skal vi levendegjøre noe av de siste Bartók tenkte, før han døde. De siste klangene han hørte for sitt indre. Han rakk ikke å fullføre konserten, men de siste taktene er rekonstruert, og jeg har fått instruksjon også fra Ilonka Kabos, hun som var med på å uroppføre Bartóks konsert for to klaverer og orkester i London. Selv om det bare er en uke siden jeg begynte å øve på andresatsen, føler jeg meg forberedt. Blikkkontakten med Øivin Fjelstad, han som har gitt meg så store opplevelser når jeg har stått ved de bakerste søylene i Aulaen, eller kapret meg en plass lenger fremme. Han, som dirigerte Mozarts Tryllefløyten, den gangen i barndommen. Han har vært der bestandig. Nå føles det uvirkelig å få lov til å være på podiet sammen med ham. Samtidig er det også så lett: ikke å være elev lenger. Å få være resultatet av egne valg. Å spille med en forunderlig, kortvarig selvsikkerhet. Ikke for å hevne noe, men som for å si: Slik lyder denne konserten, i mine ører.»
Spennende møte
Opptaket av konserten ble gjort av NRK, men siden originaltapen har gått tapt baserer utgivelsen seg på et restaurert og remastret radiopptak.
Utgivelsen gir oss et spennende møte med en ung klassisk utøver som senere skulle velge andre musikalske veier.
