Det går et langt sakte tog gjennom livet – Levi Henriksen og Thomas Måruds fjerde album.
Toget som en rød tråd
På Levi Henriksen og Thomas Måruds fjerde plate «Langt sakte tog» er toget den røde tråden. Fra åpningssporet «Jeg har lært meg å se toget gå» der hovedpersonen har gjort den dyrkjøpte erfaringen at det er fullt mulig å reise seg til fant, til det avsluttende tittelsporet der toget blir brukt som en religiøs metafor. For det er nå engang slik at når det gjelder tog, så er det ikke alltid viktigst å vite når toget går, det er vel så vesentlig å vite hvor det skal. «Langt sakte tog» er den andre plata der Henriksen og Mårud har med seg sine backingmusikere i Bra Landsens Folk, og nettopp navnet på dette bandet – hentet fra en novelle skrevet av dronningen av sørstatsgotikk, Flannery O’Connor – sier mye om innstillingen på dette albumet både når det gjelder å skrive tekster og tenke musikk.
Kunstnerisk eksil
Plata er spilt inn på Varalden Samfunnshus på Finnskogen, og som flere av The Band og Rolling Stones sine utgivelser, søker den å dyrke det å gå i et slags kunstnerisk eksil, til å meisle ut rockemusikk som tydelig er preget av omgivelsene og måten den ble spilt inn på. De forskjellige sangene er alle forsøkt unnfanget i den klassiske måten å tenke rock, slik det var den gang musikk kunne være morsom samtidig som den likevel kunne bety noe. Inspirasjonen fra 70-tallet og en felles forkjærlighet for sørstatsrock kan anes svevende over sanger som «Faller, faller» og «Til desember. På «Langt sakte tog» er det også klart for en aldri så liten verdenspremiere for Henriksen og Mårud. «Uten deg er jorda flat» er nemlig første gang på sju år der de to har steget ut av sin vante roller når det gjelder hvem som skriver tekst og hvem som skriver melodi. Resultatet er blitt en av de mest radiovennlige låtene de to har skrevet så langt.
Med jernbanen som hav
Levi Henriksen, Thomas Mårud og Bra Landsens Folk har sin base i Kongsvinger, og liker spøkefullt å kalle sin egen musikk for stasjonsbyrock og påstår hardnakket at de alle snakker stasjonsbynorsk. Og med det mener de kanskje å si at de bekjenner seg til den særegne rastløsheten som legger seg i folk som vokser opp langs jernbaneskinnene, og siden Kongsvinger ligger i et av landets to fylker uten egen kystlinje, ser bandet rett og slett på jernbanen som sitt hav.