Arne Nordheim preget norsk musikk- og kulturliv som ingen andre i moderne tid. På denne utgivelsen tolker landets fremste orkester Nordheims gjennombruddsverk og de siste symfoniske verkene han skrev. Og Oslo-filharmonien spiller ham med utsøkt klangbehandling og våkent øye for arkitekturen i partiturene – han spilles rett og slett som den klassikeren han er!
Gjennombrudd
Canzona (1960) og Epitaffio (1963) var gjennombruddsverkene til Nordheim innen orkesterlitteraturen, og førte til nye bestillinger fra navn som L.A. Philharmonics/Zubin Mehta, Concertgebouw, Rostropovitsj og mange flere. Vi hører inspirasjonen fra Bartòk, Stockhausen og Ligeti. Men også Mahler klinger med; idé-innholdet, kombinasjonen av musikk og tekstinnhold – det menneskelige og filosofiske budskapet ble hovedsaken for Nordheim etter at han hørte Mahlers 2. symfoni i 1949.
De siste symfoniske verkene
«Jeg har hele livet skrevet på det samme stykket,» er en av Nordheims mange mytedannende utsagn. Trombonisten Marius Hesby arbeidet sammen med Nordheim om utformingen av solopartiet i trombonekonserten Fonos, med urfremføring i 2005. Verket er i slekt med Monolith, som ble bestilt av International Program for Music Composition i Tokyo i 1990. Stykket Adieu er skrevet til minne om komponisten Witold Lutoslawski i 1994.
Utskjelt og anerkjent
For flere generasjoner nordmenn har Nordheims navn vært synonymt med ny musikk. Arne Nordheim opplevde å få stor anerkjennelse internasjonalt gjennom hele 70-, 80- og 90- tallet, med bestillinger fra de fremste orkestre, solister og dirigenter i verden. Denne støtten gjorde at han med rak rygg kunne stå i mot den veritable utskjelling han måtte tåle i sitt hjemland, der han ble angrepet som representant for all samtidskunst – ikke bare sin egen musikk. Harald Herresthal har skrevet en tankevekkende og belysende artikkel om Arne Nordheims kunstneriske veivalg til denne utgivelsen.
