På Geir Sundstøls nye album «Sakte Film» svever lytteren hit og dit i lydlandskap med enda videre vidder enn før. Sundstøls sjette soloalbum på Hubro markerer også hans tiårsjubileum som soloartist.
Geir Sundstøl har uten å overdrive hatt en innholdsrik og variert karriere. Også i HUBROs univers har musikken hans stått som en påle gjennom en årrekke, og det nye albumet «Sakte Film» er intet unntak, men denne utgivelsen har en større bredde med flere lag av strykere som gir enda større rom til klang og utforskning. Geir Sundstøl forteller:
– Det som skiller denne plata fra de andre platene jeg har laget, er først og fremst alle strykearrangementene. Erik Sollid, Sunniva Shaw, Håkon Brunborg og Mari Persen har bidratt med fiolin, bratsj og cello. De har tilført en ny dimensjon. Mer hjerte og smerte. Det er i bunn og grunn dét det handler om for meg. Å berøre med musikken. Stryke og røske.
Musikken beveger ser også utover sjangerbredder, og er vanskelig å kategorisere. Det kan skifte fra folkemusikk til jazz, flytende til hardtslående. Geir sier:
– Det slo meg at det er vrient, om ikke klin umulig, å kategorisere denne musikken. Da har jeg i såfall oppnådd det jeg ville.
«Sakte film» flyr oss gjennom (minst) ni landskap, og i ekte Sundstøl-stil inviteres vi inn i ulike strengeinstrumenters verdener. Det hele åpner med «Mats», en låt ærbødig oppkalt etter medmusikant Mats Eilertsen, og komponert over et av Eilertsens magiske bassriff. En stor låt med to trommeslagere, flyvende teppe-stryk og nyinnkjøpt bulbul tarang. Etterfulgt av National tri-cone og så pedal steel gjennom en Leslie-høyttaler.
Sundstøl har laget mye musikk til tv og radio, og låtene «Broder» og «Divan» er begge komponert til det formålet. Sundstøl forteller:
– Melodien på «Broder» ble opprinnelig laget til podcasten Usagt i 2018. Der spiller jeg alt selv: pedal steel, minimoog, Juno-6, casio-orgel, pauker, munnspill, foodprosessor, garasje og rørklokker. Det låter litt som Tangerine Dream med Flåklypa-munnspill. «Divan» startet livet som et underlag for en langsom elskovsscene i tv-serien «So Long, Marianne» om Leonard Cohen. Oppdraget var at den skulle være var og vakker. Den skulle formidle savn.
I alle spor på Sakte Film ligger en melodisk tråd. I «Nabel» får den krypende melodien på Shankar-guitar og pedal-steel det til å gå kaldt nedover ryggen på en. Mens bak tittelen «Snille spøkelse» ligger det et lunt lappeteppe av trompet og vokal, den eneste låten med vokal og tekst, sart og mystisk fremført av Sanne Rambags, Ivar Orvedal og Hildegun Øiseth på messing.
Geir Sundstøl forteller om hva som går igjen på alle sporene og som gjør akkurat denne utgivelsen så unik:
– Felles for alle låtene på Sakte Film er at de ble til med klipp-og-lim-teknologi. Mye er innspilt på analog tape, men denne gangen var det altså sjelden flere enn én eller to tilstede i gjerningsøyeblikket. Det musikalske uttrykket er jeg veldig fornøyd med, men jeg kunne jo, sosialt sett, sikkert hatt godt av å møte hele bandet Spirit in the Dark, for eksempel. De er kanskje ikke enig, dette var midt i juleplatesesongen.
Felespiller Erik Sollid har jeg rett og slett aldri møtt. Det hadde vært fint. Gått en tur. Delt en popcorn på Klingenberg.
Sakte Film er mikset av Baard Ingebrigtsen og mastret av Helge Sten. Albumet slippes på LP, CD og digitalt på Hubro
