St.Hanshaugen Steel er en hyllest til fabrikken med samme navn. Stålfabrikken, grunnlagt av de danske Jebsenbrødrene, var i drift mellom 1890 og 1969, og lå på vakre St.Hanshaugen i Oslo, hvor Sundstøl nå holder til. Men heller enn industriell støy konsentrerer St.Hanshaugen Steel seg om alle smådelene som får maskineriet til å gå. Tittelen kan selvfølgelig også være en referanse til Geir Sundstøls velrennomerte behandling av pedalsteel-gitaren.
St.Hanshaugen Steel fører videre arven etter de tre første av Sundstøls Hubro-utgivelser; Furulund (2015), Langen Ro (2016) og Brødløs (2018), men det originale soundet er utvidet. Sundstøl lider nemlig av G.A.S, gear acquisition syndrome, og det har satt sitt tydelige preg på plata: «For meg som er født på sekstitallet, høres synth-trommer, vocodere, ja synther generelt, veldig moderne ut.» Nerding og skruing på synth høres gjennom det ellers organiske lydbildet. Det gjør også bearbeidelsen av mer velkjente lyder fra Sundstølske kanter:
«Opprinnelig startet dette som et teknisk prosjekt. Jeg ville utforske mulighetene for å spille inn pedalsteel på analog tape, på høyeste hastighet (30 ips), for deretter å spille det av på laveste hastighet (15 ips). Nøyaktig en oktav lavere. Det er fortsatt mulig å høre spor av dette eksperimentet på albumet (Smet og Våg).»
Et annet eksperiment som ble en sang, er spor fem, Hoven: «Jeg fiklet med pitchkontrolleren på ragaboksen min. Det utviklet seg til en egen melodi. Den var fortsatt hinduistisk , men da vi la til de kristelige basslinjene og det engleaktige guttekoret, ble det til en multireligiøs sang.»
I likhet med sitt første og tredje album (det andre ble spilt inn i Jakobskirken i Oslo), er Sundstøl St.Hanshaugen Steel blitt til hjemme i Studio Intim. Som forrige gang har Sundstøl samarbeidet med tekniker Bård Ingebrigtsen og mastering-guru Helge Steen.
Sundstøls faste musikalske våpendragere er høyst tilstede; tangentmann David Wallumrød, trommeslager Erland Dahlen og bassister Jo Berger Myhre og Mats Eilertsen. Sølvguttene drysser sitt gullstøv over Sundstøls musikk for første gang, og en annen unik stemme, ny i dette universet, er Arve Henriksen, som setter sitt personlige preg på åpningssporet, Våg.
Geir Sundstøl innrømmer: «Jeg har i årevis beundret Arves lyriske uttrykk, og i fjor turte jeg endelig å ta kontakt. Jeg spurte om han kunne være med på en outro, men han ble revet med og bidro med hele ti trompet- og hornspor. Da vi først spilte inn Våg, tenkte jeg at halvhastighets-steel, kontrabass og 80-talls Simmons-trommer skulle være kjernen i låten. Det ble ikke helt sånn.».
Sundstøl beskriver de videre sporene på St.Hanshaugen Steel:
“Lyssky henter inspirasjon fra gammel britisk sci-fi og pompøse, parykkbærende komponister.
KA er indisk Shankar- og National guitar-blues. Schulmerich klokker, analoge synther og vårt høyt elskede guttekor, Sølvguttene. Tanken på at de sto og sang i stua mi fyller meg fortsatt med ærefrykt.
Kløpper: Mats (Eilertsen) sendte meg en basslinje, uten videre instruksjon. Jeg la på de andre instrumentene i etterkant, det var en baklengs måte å gjøre ting på, men lærerik. Spesielt tricky var det å få inn Mini Pops-trommemaskinen. Melodika-soloen er en homage til Augustus Pablo. Pedalsteel, National-gitar på et bedd av av dub-rytmer… mitt Bermudatriangel!
Hoven: Denne har eterisk orgel, kristelige basslinjer over et skrudd hindu-beat. Jeg spiller National og pedalsteel, og vi toppet det hele med Sølvguttene. Multikulti, med åndelig vri.
Smet: En nokså uhyggelig blanding av kald DX7-synth, elektriske insekter (som kravler rundt på Erlands skarptromme), kontrabass og parisiske leketøypianoer.
Omsorg: Jeg komponerer ikke musikk – jeg spiller, gjør feil som høres bra ut, og prøver å skape noe ut av det. Dette sporet har Gitar-o-Phone, optigan, steel, National gitar, orgel og en kontrabass som høres ut som ei snekke. Bassfunksjonen ligger i munnspillet.
Pøs: 80-tallet vocoder og Shankar-gitar parret med the Wurlitzer Side Man, verdens første trommemaskin. Dette er nok det eneste sporet som kan minne om stålverk og industri. Den har en litt gammeldags melodilinje, som noe den store Cornelis Vreeswijk kunne sunget, om en far som jobbet på «fabriken»… For meg er melodien selve nøkkelen. Hvis det ikke er noen melodi, eller hvis melodien ikke legger seg, skjønner jeg ikke musikken.»