Plastic Sun er det andre albumet fra Norges legendariske Svein Finnerud trio – pianist Svein Finnerud, bassist Bjørnar Andresen og trommeslager Espen Rud. Albumet ble innspilt og utgitt i 1970, i en tid der flere trioer stod for utforsking av nye musikalske farvann og store innovatører som George Russel, Paul Bley og Keith Jarrett gjorde nybrottsarbeid. Nå gjøres albumet endelig tilgjengelig i en remastret utgave på CD og 180g LP.
Tidsbilde
Siste halvpart av 60-årene og første del av 70-tallet var «Bitches Brew», «Joy» og «Afric Pepperbird»; Ornette Coleman, Paul Bley Trio og Charles Lloyd Quartet med den unge Keith Jarrett, og en liste med nyskapere enda mye lengre enn som så. I denne perioden, der kald og varm krig ga støtet til opprør, eksperimentering og krav om endring av stivnede politiske, sosiale og kulturelle konvensjoner, musikalske inkludert, var Svein Finnerud Trio en vital og sammensatt stemme i den norske offentligheten. Da «Plastic Sun» utkom sommeren 1970, var det album nummer to fra pianist Svein Finnerud (1945-2000), bassist Bjørnar Andresen (1945-2004) og trommeslager Espen Rud (f. 1948), og det faktum at de gjennomførte innspillingen i løpet av én dag, sier sitt om trioens fortrolighet med lekelysten spontanmusisering og finstilt internkommunikasjon. «Plastic Sun» ble innspilt 6. februar 1970 i studioet på Henie-Onstad Kunstsenter, Høvikodden, og utkom i juli samme år på platemerket Sonet. Sonet var opprinnelig svensk, aktivt i Norge som del av den jazzentusiastiske pop-kongen Arne Bendiksens platebransjerike, og hadde blant annet presentert Karin Krogs banebrytende album «Joy» året før. Trioen produserte platen selv, velrenommerte Egil Eide var hentet inn som lydtekniker og Svein Finnerud, som også var bildekunstner og i ferd med å separatdebutere med grafikk i Unge Kunstneres Samfund, hadde laget den fargerike, psykedeliske omslagsillustrasjonen etter en felles idé i trioen.
Trioen
«Plastic Sun» kom om lag midt i Svein Finnerud Trios karriere, tre år etter starten i 1967. Den nye stemmen i norsk jazz fikk raskt både lyttere og spillejobber, ikke minst på Høvikodden, der trioen gjennom hele karrieren jevnlig spilte konserter som begeistret mange, forarget noen og alltid bød på overraskende musikalske vendinger og absurd-morsomme, performance-aktige innslag. Fra starten av var Finnerudtrioens mest uttalte inspirasjonskilde den kanadiske pianisten Paul Bley og hans trioer. Svein Finnerud la aldri skjul på at konserten med Bley, bassist Kent Carter og trommeslager Barry Altschul i Oslo (Universitetes Aula) 12. november 1965 hadde fortont seg som en åpenbaring og veiviser for ham, og på «Plastic Sun» framkommer båndene til Bley ikke minst i valget av «Cartoon» og «Touching». Begge er komponert av Annette Peacock, Bleys ektefelle fra 1966 til 1972, og finnes på flere Paul Bley-album fra tida rundt 1965/1966. Også en annen inspirasjonskilde, Ornette Coleman, er representert på «Plastic Sun» med trioens versjon av «Dee Dee», mens det øvrige materialet er originalt og kreditert Andresen, Finnerud eller Andresen/Finnerud. Det stilistisk spennet er stort og omhyggelig kontrasterende, fra funky soul/r & b-aktige bassgroover og blide pianoharmonier i et Jarrett’sk gospel/folk-lende, via meditative forløp til reinspikka friimpro og samtidmusikk hinsides time og tonalitet, og trioen gikk langt i å oppløse den tradisjonelle rolledelingen mellom solist og komp til fordel for kollektiv improvisasjon. Nesten 50 år seinere er dette en lite oppsiktsvekkende måte å spille trio på, men for et platekjøpende publikum rundt 1970 fortonte nok «Plastic Sun» seg som en utfordring med tanke på plassering i platehylla, med mindre det var avsatt noen centimeter reservert «moderne sjangerkryssende, norsk».
Et ikonisk album
«Plastic Sun» er et akustisk album, men lydbildet bærer ikke desto mindre bud om musikanter på klanglige søk, og innslag av alternativ instrumentbehandling er også blant de elementene som er med på å gjøre Svein Finnerud Trio til noe annet enn en pianotrio i vanlig jazzforstand. «Plastic Sun» er et «ikonisk» norsk jazzalbum, et lydmalt tidsbilde og rett og slett 35 minutter med original og sjangerkryssende, dels fengende og alltid fascinerende musikk.