Miles Ave (For Austin). Etter allerede å ha bodd noen år i USA var det musikken og kjærligheten som førte ham til Austin, Texas, stedet han har bodd lengst hittil i livet. Her gifta han seg, her skilte han seg. Her starta han bandet The Young Mothers og festivalen Sonic Transmissions. Både bandet og festivalen har en umiskjennelig Ingebrigt Håker Flaten-signatur: Lyst og lengsel, trøkk og melankoli, inspirasjon og formidlingsvilje så sterk at svetten siler, bare hør når han drar alt i gang etter to minutter og ti sekunder. De første tårene kommer knappe to minutter senere, idet Eivind Nordset Lønning strekker seg mot toppen – goddam; er det sånn håp høres ut?
Brinken (For Trondheim). Sommeren før han begynte på jazzlinja i Trondheim traff han to av musikerne som har fulgt ham gjennom hele livet: Håvard Wiik og Paal Nilssen-Love. Sammen danna de Element og senere Atomic. Med Paal og Mats Gustafsson kom trioen The Thing. Disse og band som The Source og Bugge Wesseltofts New Conceptions of Jazz har brakt ham jordkloden rundt mange ganger. I Trondheim fikk han sitt første møte med kontrabassen. Brinken inneholder spor av Hermeto Pascoal, Ligeti og Gil Evans. Brinken er også hans nye hjem i Trondheim – et resultat av tilfeldigheter styrt av pandemien.
Håkkåran. Kom deg hjem til Håkkåran, var beskjeden fra familien. Da meldinga om at grensene skulle stenge kom. Han kom hjem til sin mor Åse på 90, til gården han forlot da han allerede som 17-åring dro av gårde for å bli musiker. Håkkåran – det mest romantiske stykket han har skrevet noensinne. Stykket er inspirert av den norske klassikeren Skigardvise og den Afro Colombianske Currulao-tradisjonen, en 6/8 takt med aksentueringer på det andre og femte slaget. Norsk bonderomantikk møter latinamerikanske rytmer – en hybrid kun en med Ingebrigts erfaringer behersker.
À La Lala Love You. Til Chicago flytta Ingebrigt i 2006. Han flytta for kjærligheten, men ble for musikken. Tittelen er en kjærlighetserklæring til Chicago, musikken og musikerne som har forma ham, men også en hyllest til Pixies-klassikeren Lala love you.
Chaos Pad. Utgangspunktet for denne komposisjonen er skisser som har blitt liggende siden komposisjonsklasser på jazzlinja i 1995. Han setter sammen biter av erfaring og inspirasjon og skaper mening. I en av verdens største byer, Mexico City, har Ingebrigt funnet varige vennskap, musikk og poesi. Byen er et levende, fargerikt kaos, akkurat som komposisjonen som hyller den med full blås i alle kanaler. Mette Rasmussens frihetsrop er så kraftfullt og smittsomt. Jeg hører det, en forandring er på vei!
Museumplein. Hyllesten til Amsterdam, venner og musikk, inneholder spor av kraut-rock og James Blakes Never Learnt To Share, (Exit) Knarr starter med en kollektiv klappefigur, like ekstatisk som klappinga og chantinga til de arabiske perlefiskerne Ingebrigt elsker. Bestillingsverket kulminerer i en kollektiv blow out, før lyden av ettertenksomhet senker seg. Det er som om avslutningen beroliger meg: Det kommer mer, det kommer mer! Bandet møttes for første gang i Studio Paradiso 23. Mars. De stod i samme rom og spilte live. Det låter som om de står rett foran oss og holder konsert, jeg blir fullstendig oppslukt og allerede ved første gjennomlytting skjønte jeg at dette er en av disse platene som alltid vil bli spilt. Ingebrigt har de samme uutgrunnelige kvalitetene som tarmstrengelegendene han står på skuldrene til: Paul Chambers, Charlie Haden og Charlie Mingus. Han går dypt, forsvinner ikke i lange bassosoloer, men holder bandet sammen. Han svetter for laget sitt. (Exit) Knarr er nye vennskap, ny musikk og enda et viktig stoppested i den evige reisen Ingebrigt la ut på da han som 17-åring valgte å gjøre det til sitt livs kall å jakte på klangen.
Martin Eia-Revheim
