For Paal Flaatas vedkommende er deler av november og hele desember frem til lille julaften synonymt med å være på turné, også i år når han skal presentere de nye sangene, selvsagt i selskap med noen sanger fra Christmas Island.
– Det er travelt, men også noe jeg ser frem til. Romjula er selve kosen for meg.
Det er gått 17 år siden Paal ga ut Christmas Island, men det pinlig korrekte er at Paal Flaata faktisk har gitt ut en og en tredjedels juleplate tidligere. I 2017 ga han ut I Wish Every Day Could Be Like Christmas sammen med Vidar Busk og den dypt savnede Stephen Ackles. Her byttet de tre vennene på å stå foran mikrofonen for å synge rockeklassikere gjort kjent av Elvis Presley.
– Jeg er veldig glad i julesanger, og jeg tenker på mange måter på julemusikk som på countrymusikk, i den forstand at det er en stor sjanger. Derfor er det naturlig for meg å gjøre Elvis-låter også. “Christmas Island” er også en mer moderne plate enn “I Heard The Bells On Christmas Day”. Nå synes jeg det var deilig å lage en plate som låter så utrolig gammeldags, det ga mening å gjøre noe helt annet. Som oppfølgerplate er jeg veldig fornøyd med denne, det er to forskjellige varianter. Så er det sånn at hvis man driver med gospel og salmer og ting om hverandre, er julemusikken inni mye av alt dette. Det er en periode i året hvor man surrer med det, det blir litt kos midt på vinteren.
At den nye platen er sterkt preget av religiøse julesanger har først og fremst å gjøre med at de var vanskelige å komme utenom i jakten på det rette materialet. Flaata og Grini ville gjerne gå til sanger med litt samme funksjon og form som vuggeviser, og derfor kan vi nå høre stemningsfulle tolkninger av den østerrikske julesangen «Still, Still, Still» og tidløse klassikere som «Away In A Manger» og «Auld Lang Syne».
De måtte legge inn én countryklassiker også, Willie Nelsons «Pretty Paper».
– Det er også en liten hjørnestein, en av de første jeg kom på som befinner seg i et landskap jeg kjenner godt. Vi var litt i tvil fordi den er utafor alt det andre, men det er kult med en annen farge midt inni der. Det var også en utfordring for meg å prøve å synge like høyt som Roy Orbison, så det var betryggende for meg sjøl at jeg ikke måtte gå lenger ned.
Etter ti plater og mer enn 20 år hvor Paal Flaata har samarbeidet med Gøran Grini, klarer han ikke helt se for seg at det skal ta slutt.
– Jeg kunne nok klart meg fint med noen andre, men jeg har ikke noe lyst til å klare meg uten Gøran. Det har blitt sterkere og sterkere opp gjennom åra, særlig de siste ti, så nei. Gøran blir bare bedre og bedre, så det er ham og meg, sier Flaata.
Det er bred enighet blant musikkelskere i det ganske land om at Paal Flaatas Christmas Island er en av de få, virkelig feilfrie norskproduserte juleplatene der ute. Den er i storfint selskap med Rosa frå Betlehem og It’s Snowing On My Piano og muligens noen få til, men svært få kan måle seg med Flaatas fløyelsmyke omgang med julens klassikere. Med det nye albumet I Heard The Bells On Christmas Day gjentar han suksessen, for ikke å si topper den.
