Viderebringer et fint intervju med Tore Renberg som er publisert på blogg.deichman.no
1. Hva er den pinligste platen i samlingen din – som du har kjøpt selv, og ikke fått i gave?
Finnes det pinlige kjøp? Jeg finner ingen. Det er mange bomkjøp, men jeg skammer meg verken over Baccara-vinylen min eller noen andre!
2. Hva var ditt første kognitive platekjøp?
David Bowie, «Let´s Dance», 7-tommer. Det var våren 1983, jeg var 10 år og den lå på toppen av VG-lista. Jeg hadde samlet kassetter i noen år, nå var det på tide å begynne å samle vinyl. To livsforandrende beslutninger på én dag, altså; å begynne å kjøpe plater og bli fan av Bowie.
3. Hvilken plate var den første som du fikk et seriøst forhold til, som åpnet opp din musikkinteresse for alvor, og som gjorde at du ble så interessert i musikk at det ble en levevei, en livsstil?
Vanskelig spørsmål. Da jeg begynte å kjøpe lp-plater, var det for det første smått med penger jeg hadde å rutte med, og for det andre føltes hver plate som livsviktig. Jeg kan ennå kjenne den følelsen. Du går der og du har råd til én plate. Kun én. Du har hele musikkhistorien å velge mellom. Du er en ung platefantast. Hva velger du? En helt ny utgivelse, eller en klassiker? Når du kjøper albumet, så lytter du til det med en helt enorm intensitet, en intensitet du skal lete nokså lenge etter seinere i livet, uansett hvor bra ting blir.
Jeg føler at alle de første platene jeg kjøpte, hadde den kvaliteten, eller innvirkningen, på meg, jeg synes det er enormt vanskelig å si at en av dem åpnet opp for musikkinteressen min. Om jeg må peke på noen album, er det nok et av de jeg kjøpte i 1986, rett og slett fordi dette er de sterkeste formative årene for meg. I 1986 kom en trio av store album for meg, Depeche Modes «Black Celebration», som kom tidlig på året, «Lifes Rich Pageant» av R.E.M. og «The Queen is Dead» av The Smiths, som kom på sommeren. Alle disse tre albumene bar med seg det du spør etter, de var fengende, de var særegne og annerledes, de var intellektuelt ansporende; de passet meg og fasen jeg var inne i som hånd i hanske.
4. Hvilken plate vil du si er din nøkkelplate – din hjørnestein – i samlingen din?
Nei, hva skulle det være … Jeg føler jeg burde svare noe av The Beatles, kanskje The Kinks, kanskje Stones, kanskje Zeppelin, altså plater av band som har skapt musikkhistorien slik vi kjenner den. Bowie? Nei, jeg vet ikke. Jeg er så sterkt knyttet til så mange!
5. Har du noen komplette discografier? Altså alle (offisielle) utgivelser til en enkelt artist/band.
Jeg har det meste av Bob Hund. Der har jeg samlet temmelig hardt. Og så har jeg en nokså skikkelig samling av Depeche Mode 12-tommere, men den er ikke komplett. Heldigvis, for da ville jeg vært en skikkelig drøy nerd. Det finnes enorme mengder DM-utgivelser. Smiths-utgivelser har jeg også en del av, spesielt 12-ere, det samme med XTC og R.E.M. Men du vet, dette er band med store fanskarer, band som var aktive i den tida da folk kjøpte bananas med plater, og det visste plateselskapene å utnytte, så å samle hele diskografier av disse, det er nytteløst, og – vil vel de fleste si – tøysete bruk av tid og penger.
6. Hvordan er platesamlingen din oppstilt? Alfabetisk/sjanger/kaos. Har du alt i stua, eller er noe forvist til dødens forkammer AKA loftet/kjelleren?
Alfabetisk ordnet. Jeg har ca. 1000 vinyler hjemme i stua, det er det jeg synes jeg kan ha framme uten at det ser latterlig ut. Resten har jeg i studio slash kontoret. Oppe på soverommet står det omlag 1000 cd-er, og så har jeg en del stasha rundt omkring. I stua har jeg vel noen hundre 7-tommere også, resten står andre steder. Jeg har solgt masse plater opp gjennom årene, hvis ikke ville jeg hatt seriøse plassproblemer her.
7. Russerne kommer, og du må rive med deg tre plater i farten. Hvilke? Eller, hvilke tre plater har du liggende klar i armageddon-bagen din?
Jeg plukker med meg ting jeg orker å høre på ofte. Det blir The Kinks, «Village Green Preservation Society», det blir «Ziggy Stardust» av Bowie, og så blir det noe av The Mountain Goats, og der er jo nesten alt like bra, så jeg rasker med meg «The Sunset Tree» og spurter fra russerne.
8. Hvilket lydformat er ditt foretrukne i dag? Strømming, vinyl, CD.
Vinyl i stua. Strømming rundtforbi. CD i bilen.
9. Er det en plate du blir spesielt melankolsk av, som minner deg om en spesifikk periode i livet ditt?
Det du sikter til her, er vel sånne plater man spiller veldig mye i et kort tidsrom, gjerne samtidig med at noe heftig skjer i livet, og så oppnår disse platene å liksom inneholde den perioden og dermed følelsene den brakte med seg. Jeg har mange sånne. Jeg tror jeg sier Imperiets «Synd» fra 1987, jeg fikk den til jul og spilte den hver dag i månedene som kom. Den beveger meg sterkt og sender meg tilbake til den tiden.
10. Hvilke låter HATER du? (Prøv å begrense til topp tre, dersom mulig)
Alle de her satans russelåtene nå for tiden kommer på den lista. Jeg vil ikke en gang nevne titlene på dem, så dårlig synes jeg det er. Og fornærmende. Og uinteressant. Jeg vet det er politisk korrekt å si dette, men det gir jeg blanke i.
11. Hvilke plater er du ferdig med, og kan aldri sette på igjen? (Ihjelspilt).
Joni Mitchell. Alt av Joni Mitchell. Føles helt ferdig. Samme gjelder Alanis Morrissette. Faktisk også Björk. Men bare vent. Plutselig er jeg der igjen og spiller alle Joni-platene ihjel.
12. Om du måtte velge et (musikalsk) tiår, hvilket?
For meg er det 60-, 70-, eller 80-tallet som lyser sterkest. Velger, i forferdelig tvil, 80-tallet, fordi det var så viltvoksende, så hinsides loven.
13. Hvem er verdens mest oppskrytte/ og undervurderte band/artist – og hvorfor?
Oppskrytt? Tja. For noen år siden ville jeg svart Bob Dylan, men nå har jeg blitt Dylan-entusiast, så nå vet jeg ikke om jeg kan si det lenger. Det føles likevel som et godt svar, ikke fordi han er dårlig, men fordi Dylan-fansen er så ekstreme i sin hyllest og tar alt helt ut av proporsjoner. Han er liksom en gud uansett om han spiller konserter med ryggen til og mumler. Dylan har laget utrolig mye bra, men også mye dårlig. Det øverste nivået hans er skyhøyt, det laveste er veldig lavt. Det samme gjelder Morrissey, for å balansere dette med en artist jeg har et livslangt forhold til og som har en like sterk menighet som Dylan. Morrissey på sitt verste, det er bare fælt. Undervurdert? Det er Duran Duran, men det vet vel alle.
14. Er det noen band du har hatt anledning til å se live, men droppet, for så å angre etter at de ble oppløst? Altså hvilke konserter har du gått glipp av som du hadde anledning til å se.
Mods. Jeg tenker på det hver eneste dag og det skjærer meg i hjertet. Mods spilte på Viking-stadion for noen år siden og jeg kom meg ikke av gårde. For en enormt stor tabbe. Verdens mest undervurderte band nest etter Duran Duran.
15. Setter du på en viss type musikk for å komme i humør, eller setter du på musikk etter det humøret du er i?
Det føles ikke som om det har så mye med humør å gjøre? Føler enten det har med situasjon å gjøre, altså, en viss type letthet om morgenen, en viss type gass når det er fest osv., eller rett og slett med en klar innskytelse, type «nå må jeg høre Valkyrien Allstars!» Hvor dette kommer fra, er ikke godt å si.
16. Er det en anerkjent plate, et “mesterverk”, som ikke imponerer deg, eller som du aldri helt har sett det geniale ved?
Å ja, helt sikkert. Mange. Den der «Five leaves left» av Nick Drake, det er en sånn plate. Jeg har til og med kjøpt den, og hørt den mange ganger, uten at det griper meg noe videre. Men en dag åpner det seg nok og jeg sitter der og er Drake-fan. Det samme gjelder alt av The Band, jeg orker ikke én tone av The Band. Eller Neil Young. Eller den fæle «Astral Week» av Van Morrisson. Jeg har kjøpt den – to ganger, til og med! Uten at jeg klarer å høre på den. Men bare vent og se. Jeg tror på kvalitet, jeg tror det er meg det er noe feil med, ikke platene. Målet er å like alt før jeg ligger i kista. Jeg ble nylig Dolly Parton-fan, så hun er i boks. Det er på gang med Kenny Rogers og meg også. Verre skal det bli med Muse.
17. Er det en plate du har hatt på blokka i mange år, men som du ikke har fått tak i ennå?
Nei, det kan det vel ikke være, ikke som jeg husker. Jeg er litt Lucky Luke av meg, så jeg dridler ikke veldig lenge hvis det er noe jeg kjenner at jeg må ha. Men det er noen plater der ute jeg gjerne skulle hatt i vinylsamlingen, som kom ut i de årene da jeg selv ikke samlet vinyl (mellom 1994, ca og 2001). De ble gitt ut i veldig små opplag og er nokså dyre i dag. Type R.E.M. fra slutten av 90-tallet. Greia er at de sikkert kommer i nypressinger snart, så da er det nokså teit å brenne av 800 kroner nå, liksom …
18. Hva er den mest verdifulle platen du eier/hva er det meste du har betalt for en plate?
Det er Bob Hunds «Omslag Martin Kann». Jeg betalte nesten 2000 kroner for den vinylen. Strøken.
19. Hva setter du på søndag formiddag?
Odd Nordstoga. Søndagssjefen. Eller Bjørn Eidsvåg.
20. Hvilken plate kjøpte du sist, og hvilken er den neste du har på blokka?
Mine tre siste kjøp var Silja Sol, Frøkedal og repressen av Nordstogas «Heim til mor». På blokka nå? Jeg har planer om å komplettere noen artister og band hvor jeg har noen irriterende hull i samlingen min. Dinosaur Jr er jeg litt inne i for tiden, det samme gjelder Bright Eyes. Og så gleder jeg meg til Kvelertak-plata som er rett om hjørnet.
Bonusspørsmål:
1. Hvor ofte oppgraderer du HiFi-komponenter eller hodetelefoner?
Nja, hvert tiende år, kanskje.
2. Leser du musikkblader/magasin? Hvilke? Leser du dem slavisk, eller etter feature? Hvilke musikknettsider er inne i den faste rutinen din?
Leser musikkblader, ja. Mojo, kanskje NME, Rolling Stone, Uncut. Type at jeg plukker dem med meg når jeg er på en flyplass. Leser også noen nettsider her og der, Popklikk for eksempel.
3. Har du solgt noen plater som du angrer på i ettertid?
Ja. Mange! På nittitallet solgte jeg en svær bunke, fordi vi dreiv og konverterte til CD. Det var en stor, stor tabbe. De fleste av dem har jeg kjøpt på ny. Mange hundre. Ellers selger jeg unna litt sånn en gang annet hvert år, ting jeg ikke spiller, ting jeg har kjøpt i halvblinde, det meste av dette savner jeg ikke, men det er klart, når du gjør det på denne måten, kjøper mye, selger litt, så går du på trynet i ny og ne. Det irriterer meg grenseløst at jeg har solgt «Op» av Kjøtt, kjenner jeg. For en teit ting å gjøre.