Bilder fra et musikerliv
Å se bakover er noe jeg ikke så ofte gjør – det er hele tiden så mye her og nå som krever min oppmerksomhet. Men da plateselskapet mitt gjerne ville samle en del av mine klassiske innspillinger på en dobbel-CD, lot jeg fortiden innhente meg til en viss grad. Jeg satte meg ned sammen med dem og hørte på innspillinger, for så å velge ut opptak som står meg nærmere enn andre. Det har vært en spennende prosess fordi jeg hadde glemt hvordan jeg spilte og tolket de forskjellige verkene for mange år siden. Men det har også vært litt vondt, fordi det betydde at jeg også måtte velge bort ting jeg kanskje gjerne ville hatt med. Imidlertid, det har vært noen spennende møter med meg selv i forskjellige epoker av min forholdsvis lange karriere. Jeg er vel som de fleste kunstnere ikke helt fornøyd med noe av det jeg har gjort. Av de mange tusen konserten konserter jeg har spilt i årenes løp, har jeg kanskje vært ordentlig fornøyd med 5-6 stykker, der hvor alt har stemt; fiolinen, strengene, buen, harpiksen, salen, akustikken, temperaturen, fuktigheten, kontakten med dirigent, orkester, pianist, og ikke minst min egen psykiske og fysiske form. Det samme med innspillinger. Men når det er sagt, så er denne samlingen på mange måter bilder fra mitt musikerliv.
Liten film på youtube om ‘Bilder fra et musikerliv‘
Jeg har vært så heldig og kommet i kontakt med mange fremragende musikere og komponister, både her i Norge og i andre land, og jeg har uroppført mange verker. Noen komponister har jeg kommet ganske nær. Blant dem er Arne Nordheim, da han skrev sin fiolinkonsert for meg og Oslo Filharmoniske Orkester på 90-tallet. Han satt det meste av tiden i Ferdinand Finnes hus i Sør-Frankrike og komponerte konserten. Mange komponister vil overhodet ikke ha noen innblanding eller instrumental-tekniske innspill fra utøveren. Men Arne var veldig åpen for forslag om hva jeg syntes og hvordan instrumentet kunne utnyttes best mulig, for på den måten å få musikken til å klinge slik han hadde tenkt seg. Dette var jo før mailenes og SMSenes tid, så han skrev brev til meg fra Frankrike vedlagt noteark med fraser fra fiolinkonserten hvor han spurte om «hvor fort kan dette gjøres?», «kan dette spilles oktaven over?», «er det mulig å ta disse akkordene over alle fire strengene samtidig?», «ligger dette godt for å få et saftig vibrato?» osv. Og jeg svarte så godt jeg kunne.
Arne yndet etter uroppførelsen å fortelle at han en gang skrev og spurte meg om «i hvilket tempo kan dette spilles?», og han påsto at jeg svarte «dette kan overhodet ikke spilles i noe som helst tempo». Jeg er veldig begeistret for hans fiolinkonsert (og det var Arne selv, også!) Konserten er ganske lang, nesten 40 minutter i én sats, og vi har dessverre vært nødt til å gjøre et par sprang i konserten for å få plass på denne utgivelsen. (Det hører med til historien at Arne alltid sa at konserten egentlig var for kort).
Noen vil kanskje stusse litt over at det er tatt med bare én sats fra hver av de tre Grieg-sonatene, men denne sammensetningen er noe jeg ofte har gjort også på konserter for å vise komponistens utvikling mellom den første og siste sonaten. Vi har tatt med 1. sats fra utgivelsen med Eva Knardahl og 2. og 3. sats fra innspillingen med Håvard Gimse – de siste to innspilt i Griegs stue på Troldhaugen.
Jeg har hatt gleden av – og spenningen ved – å musisere med flere generasjoner musikere. Her hjemme spilte jeg i starten av min karriere som tenåring med fremragende rutinerte musikere som var en god del eldre enn meg. Det var enormt lærerikt og inspirerende for meg som pur ung. Nå er deres navn og virke stort sett glemt av folk flest. Men jeg har ikke glemt dem. Så kom en periode hvor jeg spilte med jevnaldrende musikere. Det var selvfølgelig også spennende. I dag konserterer jeg med kolleger som er en god del yngre enn meg, og det er svært inspirerende.
Det er i grunnen ganske store forskjeller mellom de tre generasjoner jeg har opplevd – i måten å spille på. Det ene er ikke bedre enn det andre; de eldre generasjoner var selvfølgelig like rike på musikalitet som nåtidens musikere, men det er klart at det gir utslag på det rent tekniske nivået at dagens unge musikere har hatt langt bedre utdannelsesmuligheter enn de tidligere generasjoner.
Jeg benytter anledningen til å takke alle musikere og komponister. Hver eneste én har inspirert meg på forskjellig vis, og det har vært med på å forme meg som både musiker og menneske.
Arve Tellefsen