Geirr Tveitt: Concerto No. 2 for Hardanger Fiddle, Piano Sonata No. 20 – Bergen Philharmonic Orchestra

Norsk folkemusikktradisjon

Klavesonate nr. 29, op. 129, Sonate etere, som utkom på Norsk Musikkforlag A/S i 1950, er blitt betegnet som et av de mest interessante verk i norsk klaverlitteratur og som ytterst karakteristisk for sin opphavsmann. Med sine svære dimensjoner og uttrykksmidlenes mangfoldighet stiller sonaten overordentlige krav til utøverens evne til å sette det rikholdge materiale i relief til verkets indre logikk i pakt med komponistens intensjoner. Melodisk og harmonisk bygger verket på utvidete modale skalaer med fast tonal forankring, men med stadig skiftende tetrakorder, et prinsipp som har røtter i norsk folkemusikk.

I et verk som Hundrad Hardingtonar er Tveitts komposisjonsstil tydelig preget av ‘norsk tonefølelse’, dvs. han nærmer seg folkemusikken på en direkte måte i og med at han nytter autentisk materiale. I hans Konsert nr. 2 for hardingfele og orkester Tri Fjordar er forholdet annet. Her nærmer han seg folkemusikken på en indirekte måte. Denne fiolinkonserten skiller seg fra Hundrad Hardingtonar på den måten at han nå forsøker å forene forkloriske elementer med en mer universell uttrykksmåte. Selv om de tre satsene har titlene Hardangerfjord, Sognefjord og Nordfjord er det ikke bare snakk om en stemingsbeskrivelse av disse stedene. Først og fremst er det snakk om en absolutt musikk uttrykt i et klart tonalt, men ‘moderne’ dissonerende tonespråk.

Å trekke hardingfela ut fra folkemusikalske omgivelser og føre den inn i en konvensjonell konsertsituasjon, kunne ha ført til en kollisjon mellom to musikkulturer, men det er komponistens fortjeneste at helhetsresultatet føles naturlig og overbevistende.