Finn Mortensen

Finn Mortensen (1922–1983) var et unntak i norsk musikkliv. I motsetning til de fleste av hans samtidige kolleger, følte han aldri behovet for å bruke folkemusikk eller et såkalt "norsk uttrykksmodus” som grunnlag for sin egen stil. Tvert imot var han mottakelig for kontinentale strømninger som spente fra nyklassisisme og tolvtonemusikk til serialisme og aleatorisk musikk. Han har gitt uttrykk for sitt forhold til folkemusikk i følgende utsagn: "Jeg har praktisk talt en aversjon mot nasjonalisme basert på et syn gjennom "rosenfargede briller". Mortensen studerte musikk privat med Klaus Egge (vokal polyfoni), Thorleif Eken (komposisjon og firedels harmoni), Erling Westher (piano) og Reidar Furu (kontrabass). I 1956 studerte han i en periode med Niels Viggo Bentzon i København og sommeren 1966 deltok han i timer ved Karlheinz Stockhausens elektroniske studio i Köln. Til tross for dette, betraktet han seg selv som selvlært komponist. I mange år tjente Mortensen til livets opphold som lærer i musikkteori og som musikkritiker. I 1970 ble han utnevnt til lærer i komposisjon ved Musikkonservatoriet i Oslo. Da konservatoriet ble til Norges musikkhøgskole i 1973, ble Mortensen landets første professor i komposisjon. Hans mange tillitsverv omfatter formannskap i organisasjonen Ny Musikk i periodene 1961–64 og 1966–67, og i Norsk Komponistforening i årene 1972–74. Mortensen har gjort en uvurderlig innsats for norsk musikkliv. Det var hovedsakelig på grunn av hans innsats at den europeiske avantgardismen fikk fotfeste i Norge. Hans åpne holdning var avgjørende for å bringe frem det stilistiske mangfoldet og vell av talent blant yngre norske komponister. I stedet for å tvinge systemer og ferdige løsninger på sine studenter ved Musikkhøgskolen, oppmuntret Mortensen egenarten og det uttrykksfulle potensialet til hver enkelt. Mortensens egen produksjon består nesten utelukkende av instrumentale verker. I hans komposisjoner er det en fascinerende balanse mellom en tydelig konstruktiv holdning til materialet og et intenst følelsesmessig engasjement. Hans utvikling som komponist kan deles inn i tre perioder: Frem til 1953 kan verkene hans karakteriseres som neoklassiske. I 1956 skred han over den tonale musikkens grenser og hans senere komposisjoner reflekterer påvirkningen fra tolvtonemusikk, samt den nyere serialismen og aleatoriske musikken. Fra 1970-tallet kombinerte han elementer fra klassisk tolvtoneteknikk og serialisme i en karakteristisk uttrykksform som han kalte "ny-serialisme". Blant Mortensens mest kjente verker er Blåsekvintett op. 4 (1951, ISCM 1956), Symfoni nr. 1 op. 5 og Sonate for solofløyte op. 6 (1953), Fantasi og fuge for klaver op. 13 (1959, ISCM 1960), orkesterverkene Evolution Op. 23 (1961) og Klangfarger op. 24 (1962), Klaverkonsert op. 25 (1963), Sonate for 2 klaverer (Lykkehjulsonaten) op. 26 (1964), orkesterverkene Per Orchestra op. 30 (1967) og Hedda op. 42 (1975), Suite for blåsekvintett op. 36 (1974), og Fantasi for fiolin og orkester op. 45 (1977). August 2011