Jeg så ham nesten. En dag i oktober 1996. Townes Van Zandt skulle spille på Cruise Café i Oslo. Tom Skjeklesæther ringte og ba meg bli med, men jeg hadde en egen spillejobb med Midnight Choir samme dag, i samme by. 1. Januar 1997, noen få måneder senere, døde han bare 52 år gammel. Kanskje var det mest overraskende at han hadde levd så lenge.
Noen år tidligere hadde jeg mitt første møte med Townes-låta «Kathleen», i Tindersticks’ versjon. Det var da jeg reagerte; jeg digget den. Det var noe med den låta som var så ekstremt tøft. Og med den i bakhodet begynte mitt dypdykk i Townes-katalogen for fullt. Det var vrient på den tida å få tak i Townes Van Zandt sine plater, men jeg fikk låne noen av Tom. Og etter hvert som jeg reiste rundt, dukket det opp plater her og der. Flere og flere fikk jo øynene opp for han, og listen er jo lang over dem som har tolket Van Zandt før meg, fra Willie Nelson & Merle Haggard til Emmylou Harris.
Min første Townes-tolkning ble gjort i forbindelse med at Al DeLoner og jeg var i studio og jobbet med noen Midnight Choir-demoer. Helt tilfeldig, noen år senere i Hamburg, kom jeg over det jeg ved første øyekast trodde var en ny Townes-plate. Overraskelsen var stor da dette viste seg å være en Townes-tributeskive: «There’s a Hole in Heaven Where Some Sin Slips Through», en tysk utgivelse på Glitterhouse, med min versjon av «Waitin’ Around to Die»!
Et rotete liv
Jeg har lest mange historier, artikler og bøker om Townes Van Zandt. Han var en beruset, håpløs idealist, men også beskrevet av storheter som nevnte Nelson, Steve Earle og Nanci Griffith som en av de beste låtskriverne verden noen gang har hatt.
Så det var ikke lett å velge da jeg bestemte meg for å tolke Townes til min siste plate i trilogien, en album- og hyllest-trilogi der jeg tidligere har gjort låter av Chip Taylor og Mickey Newbury. Materialet er utfordrende og man ønsker å behandle låtene med respekt. Samtidig følte jeg at valget var riktig. Townes skrev låtene, jeg synger dem – det kom naturlig. Jeg har det kanskje i skjelettet. Jeg følte at jeg la meg flat for sangen, og slik ødelegger man den forhåpentligvis ikke.
Livet hans var et rot, vilt og hjerteskjærende, men han etterlot seg en sangskatt som oppdages av stadig nye generasjoner musikere og musikkfans. Sanger som i sannhet lever sitt eget liv, men også som for evig og alltid er lenket til skjebnen til en omreisende trubadur som aldri fikk oppleve kommersielle fremganger som sine jevnbyrdige, en Dylan, en Cohen, en Springsteen. Han var nok kanskje den mest innflytelsesrike Texas-låtskriveren av sin tid, men i dag er han allikevel oppfattet som en kultartist, ofte hedret av kollegaer og ivrige fans, men i stor grad ukjent.
Briljant og katastrofal
Jeg husker jeg leste en omfattende sak om Townes i Texas Monthly, som forteller om en mann som til tider var en munter skøyer, men som skrev noen av de tristeste sangene i forrige århundre. For på sin helt unike måte, balanserte Townes det sørgmodige som preget låtene med en overlegen humoristisk sans. Oftest kom det kanskje til uttrykk i småpraten mellom sangene på konserter, der han vekselsvis kunne få folk til å gråte både av sorg og latter.
I Texas Monthly forteller de om to liveopptredener med to og et halvt års mellomrom. I oktober 1990 sitter han på en stol i en liten nattklubb, stedet er Berlin. Han sang i en og en halv time. Han var edru, noe som var en overraskelse; han var sjelfull og vittig, noe som ikke var så overraskende. Publikum satt trollbundet gjennom hele settet. Den presise spillingen, vokalen. Tyskerne elsket ham. De kunne tekstene utenat, selv om de fleste spøkene gikk over hodet på dem.
To og et halvt år senere, spiller Townes i Austin, Texas. Han var så full at han ikke kunne gjøre ferdig en eneste sang gjennom det som ble en veldig kort opptreden. Flaue fans forlot lokalet etter 15 minutter, mens noen ble igjen, skamfulle av å se på en katastrofe. For man visste aldri hva som ville skje når Townes Van Zandt gikk på scenen. Etter showet kollapset han. Paradoksalt nok sang Townes ofte om hvor dyrebart livet er, men brukte mesteparten av tida sin til å drepe seg selv med narkotika og alkohol.
Omreisende trubadur
Som reisende musiker er det veldig lett å identifisere seg med Townes. Den alltid omreisende trubaduren som du ser på flyplasser og togstasjoner, alltid på farta. Det var aldri noe glamorøst med ham. En arbeidende musiker, på vei ut til folk. Man blir spesialist på å vente og bli fraktet rundt. Man får mye tid til å sitte og undre. Det å fare gjennom landskapet, helt stille, kanskje bare regn mot ruta og en motor som durer. Jeg undrer noen ganger på hva det er vi holder på med … livet på veien, tankerekkene. Mange av Townes’ låter handler om akkurat det, den tida man har til å la alt synke inn og la de mørke tankene stige til overflaten. Det hele blir jo veldig privat den tida man reiser. Og venter. Townes sa han drømte låtene, og da han våknet var låta klar. Han trengte bare å skrive den ned.
Selv lærte jeg meg å spille gitar i 12–13 års alderen, og da var det først og fremst rock ’n’ roll og moro. Som person er jeg vel også sånn, egentlig. Men etter hvert som jeg kom dypere inn i musikken, så begynte jeg å finne ut hva jeg er best til, hva som føles best og hva som er styrken i maskineriet. Og det er helt klart følelsene. Som ung musiker hadde jeg ingen anelse om at jeg skulle få et sånt instrument som det jeg har i dag, men jeg bestemte meg den gangen for at hvis jeg skal satse, så er det kraften jeg skal bruke, kraften i følelsene.
Townes var ni år da han fikk sin første gitar. Han hadde sett Elvis Presley på «The Ed Sullivan Show» og spurte om å få en gitar til jul av faren. Han var født inn i en velstående familie, og etter hva jeg har lest hadde han en fin barndom, var smart og flink på skolen. Tanken var nok at han skulle bli en helt annen Texas-legende enn den han har blitt, men etter at faren hans døde i 1966, også han 52 år gammel, snudde Townes ryggen til skole og fortid og gjorde det en musiker skulle.
Ustoppelig kreativitet
Karrieren startet med et album som på sjeldent vis oppsummerer hva musikertilværelsen hans til syvende og sist handler om; «For the Sake of the Song» (1968), et album som viser Townes’ storhet, med låter som «Tecumseh Valley» (senere tolket av Nanci Griffith på hennes gjennombruddsalbum i Norge, «Other Voices, Other Rooms» (1993)) og nettopp «Waitin’ Around to Die». I de tidlige årene var kreativiteten hans ustoppelig, med ytterliggere fem album de neste fire årene, blant dem plata med tidenes mest oppsiktsvekkende tittel utgitt av en levende artist: «The Late Great Townes Van Zandt» (1972). Han ga ut flere album frem til sitt siste i 1994 («No Deeper Blue»), men i et mye lavere tempo.
Nanci Griffith skal ha sagt etter Townes’ død: «Hvis det ikke hadde vært en Townes Van Zandt, ville det ikke vært noen Nanci Griffith». Og det samme poenget skal ha blitt gjentatt av Rodney Crowell og Guy Clark, og kunne vært skrevet under på av hundrevis av andre med akustisk gitar som lærte å spille «Pancho and Lefty». Townes-låtene jeg endte opp med på mitt hyllestalbum «Come Tomorrow», er hentet fra perioden 1968 til 1978. Og jeg har ikke valgt låter som «Pancho and Lefty», men mest perler som ikke er blant hans mest kjente, også fordi det skal føles litt ekstra nytt for lytteren. Men spesielt var det tekstene jeg gikk etter denne gangen. Townes elsket Shakespeare, og skrev mange dikt selv, og det er virkelig noe Shakespeare-aktig over tekstene hans. De er i en egen klasse. Det er ikke vanlig, engelsk låtlyrikk. For meg har han det mørkeste, men samtidig det vakreste språket.For sangens skyld – av Paal Flaata
Jeg tror at det er kombinasjonen mellom selve skaperevnen og de erfaringene man gjør gjennom årene, hva nå enn man har snublet og falt over, som former uttrykket. Det å være musikant i Norge er ingen dans på roser. I et land med kroner, øre og jantelov. Men skal det bli greie på noe, så må du kanskje gi litt faen. Det handler om skape seg selv. Jeg syns Townes var en gæren type, en rocker som tøyde grenser. Han ramlet ned fra tredje etasje, bare for å se hvordan det var å falle. Han dytta i seg stoff og alkohol så det holder. Han levde det frie rock ’n’ roll-livet, og på en måte har jeg alltid vært svak for sånne folk. Han mente kanskje at han var verdens beste låtskriver, og måtte ta den helt ut for å finne svaret. Det skulle gjøre vondt.
Townes har sagt «Det eneste jeg noen gang har ønsket, er å skrive den perfekte sangen som vil redde noens liv». For meg har han skrevet mange perfekte sanger. Kanskje ikke noen som har reddet livet mitt, men jeg vet alt om hvordan musikken preger tilværelsen, både min og andres. Livet er fullt av kontraster. For meg selv har de siste årene absolutt vært slik. En berg og dalbane. Jeg har giftet meg og fått to barn, men jeg har også mistet ett av dem. Faren min døde, jeg har flyttet hjem. Vi har gjenforent Midnight Choir, og jeg har fullført hyllesttrilogien. Det har skjedd mye på kort tid, det gjelder bare å holde seg fast og henge med. Trilogien representerer mye. Og musikken er, har vært og vil nok fortsette å være min ventil. Slik det kanskje også var for Townes Van Zandt.
Publisert i Klassekampen, september 2016.